Kvinnelige pioner og deres kamper

.

YL: Hva gjorde at du fikk ideen til å skrive denne boken?

CA: - Det er noe jeg har gått og tenkt på en stund. Det har forstyrret meg at de første kvinnelige legene ikke finnes i vår historiske bevissthet, for jeg har vært sikker på at de har hatt betydning. Hvor stor betydning ble jeg først klar over under arbeidet med boka.

.

YL: Kan du fortelle litt om hvordan du har arbeidet?

CA: - Først måtte jeg ramme inn oppgaven. Jeg bestemte meg for å skrive om de som ble ferdige leger på 1800-tallet, det var 19 stykker, og så følge dem til et opprør de gjorde i 1914 og 1915. Jakten på stoff likner nok litt på etterforskning, man finner et spor og forfølger det så langt det er mulig. Særlig har jeg vært opptatt av direkte avtrykk, det vil si brev, avisinnlegg, jubileumsbøker, artikler, fagbøker og forskningsarbeider som de første kvinnelige legene selv skrev. Likeledes har sporene som finnes etter dem i saker de var involvert i, vært sentrale kilder. Jeg har lett i 25 arkiver etter svar, og jeg vært i kontakt med slektninger og lokalhistoriske miljøer. Kvinnetidsskriftene Nylænde og Urd har vært nyttige. De første kvinnelige legene ble nemlig heiet frem av andre kvinner, og disse publikasjonene inneholder opplysninger har satt meg på nye spor. Funnene har jeg så måttet holde opp mot det man vet fra før, og om tiden det utspilte seg i, og slik har det dannet seg en historie som jeg har skrevet ned.

.

YL: Hva var årsaken til at kvinner i det hele tatt fikk lov til å begynne å studere medisin, og når skjedde dette?

CA: - Et internasjonalt kvinnesakskrav var at kvinner skulle kunne gå til en lege av samme kjønn. Særlig tenkte man på dem som av skamfølelse eller sjenanse ikke gikk til lege før det var for sent. Dette var et ønske som egentlig hadde stor sympati. Hele den norske debatten om hvorvidt kvinner kunne studere, dreide seg faktisk om de kunne bli leger eller ei. I 1881 ønsket et enstemmig Storting at departementet snarest skulle utrede saken, men det medisinske fakultet satte foten ned. Kvinner ville de ikke ha inn i profesjonen, og en ny runde måtte til i 1884. Da sto demokratiet sterkere, og selv om de medisinske professorene fastholdt sine meninger, ble de overkjørt. Til slutt kunne kvinner studere medisin i Norge, som ett av de siste landene i Vesten.

.

YL: Jeg kan ikke se for meg at det kan ha vært lett å være blant de første kvinnelige legene. Kan du fortelle litt om hva slags type motstand de møtte?

CA: - De fikk ikke jobb. Overleger og avdelingssjefer diktet opp de mest fantasifulle tilleggsoppgaver som kvinner ikke kunne utføre, for å unngå å ansette dem. De måtte derfor dra til utlandet for å spesialisere seg, og det gjorde de også. Motstanden kom innenifra, fra medisinerne selv, og metodene som ble brukt kunne være temmelig drøye. Det er jo menneskelig sett ikke helt uforståelig at den som sitter med makten ønsker å beholde den, men det som gjør inntrykk er hvor langt noen var villig til å gå. Dette viser jeg inngående i boken fordi jeg ønsker å avkle noen av virkemidlene som ble brukt.

.

YL: Hvordan forholdt kvinnene seg til denne motstanden?

CA: - De reagerte offentlig når forbigåelsene var opplagte og da kjørte de dem helt til topps. For eksempel klaget Kristine Munch til Justisdepartementet da hun ble forbigått av en student til en assistentlegestilling, selv var hun ferdig lege. I Justisdepartementets arkiv ligger klagen fortsatt, og den viser at justisministeren selv grep inn. Et annet eksempel er da Louise Isachsen ikke fikk en overordnet stilling på Kvinneklinikken fordi hun var kvinne. Da klaget hun til regjeringen. Intet mindre. Saken endte i en forrykende stortingsdebatt, og Stortinget mottok en støtteerklæring fra kvinnelige leger i hele landet. De tenkte prinsipielt og politisk, og det har også gjort det mulig å skrive om sakene hundre år senere. Det var kraftfulle protester som er godt dokumentert.

.

YL: Det skal blant annet ha vært sagt at kvinnene hadde lavere intelligens enn menn. Hvilke andre egenskaper ble det hevdet at kvinnene manglet?

CA: - Argumentasjonen med lavere intelligens står i forarbeidene til erklæringen som det medisinske fakultetet kom med, og som en av erklæringens arkitekter, Ferdinand Lochmann, også uttalte fra Studentersamfunnets talerstol litt senere. Selve ordlyden hadde han rappet fra Theodor von Bischoff, som skrev en hel avhandling om hvorfor kvinner ikke egnet seg som leger. De norske medisinerne la også vekt på at kvinner mangler evne til sindige overveielser, karakterfasthet og vilje, og at kvinner savner ”Rolighed og Ligevegt i Tanken” som vel best kan oversettes med dømmekraft.

.

YL: Du sa i et intervju i Tidsskriftet tidligere i år at det ble sagt om kvinner at de «ikke kunne tenke ordentlig, manglet dømmekraft og var i sine følelsers vold». Det er sterke ord. Ble disse uttalelsene allment akseptert, og var det noen som tok til motmæle?

CA: - Det har vært viktig for meg å vise at forskjellige mennesker mente helt ulike ting på samme tid. Noen hevet røsten og talte de medisinske professorene midt i mot. Camilla Collett gjorde det, i et flott essay som ble trykket i Aftenposten og senere i en av hennes essaysamlinger. Professor Jacob Munch Heiberg hadde vært bortreist da professorkollegene hadde kommet med sin erklæring. Han var dypt uenig og forfattet en moterklæring. Og avisene Dagbladet og VG, samt satirebladet Vikingen, skrev sarkastiske kommentarer.

.

YL: Var det noen fagområder som opptok de kvinnelige legene mer enn andre?

CA: - Ikke uventet ble mange opptatt av kvinnesykdommer og fødselshjelp, og seks av de første 19 kvinnene praktiserte som spesialister i disse fagene. I tillegg arbeidet to spesielt med kvinner smittet med kjønnssykdommer. Tuberkulosebekjempelse og ernæringsvitenskap opptok også disse legene, og flere var opptatt av pediatri. Tre forsket på høyt nivå, og akkurat det er oppsiktsvekkende fordi det ikke var mye forskning på denne tiden.

.

YL: På hvilken måte fikk dette betydning for utviklingen av disse fagområdene?

CA: - Det fikk først og fremst betydning for helsetilbudet, og da særlig for de underpriviligerte. De arbeidet for bedre fødselshjelp. De tidlige kvinnelige legene arbeidet på gynekologiske gratispoliklinikker, og for befolkningen på de stedene de praktiserte ble de tilgjengelige leger med en litt annen profil. De gikk blant annet inn i den forferdelige barnebortsettingen som foregikk i stor skala, gjennom å engasjere seg i mødrehjem. Flere engasjerte seg i sosiale forhold og helsetilbud for barn.

.

YL: Hvilken betydning hadde det for pasientene at man fikk kvinnelige leger?

CA: - Legene ble populære blant kvinner, og mange fikk etter hvert store praksiser. De ble oppsøkt av pasienter med kvinnemedisinske problemstilling, og av kvinner med forhold som de kan ha skammet seg over, slik som en kjønnssykdom eller graviditet uten å være gift. De kvinnelige legene på sin side fikk anledning til å bygge opp en egen kompetanse. Ved siden av erfaringene fra privatpraksisene dreide det seg om førstehåndskunnskap fra barnekrybbene, barnehjemmene, mødrehjemmene, slumsøstrenes arbeid, de syfilissmittede kvinnene, fra Fødselsstiftelsen, de gynekologiske gratispoliklinikkene, ja, alt gratisarbeidet i det hele tatt, og dessuten det rettsmedisinske arbeidet fra dem som ble sakkyndige i overgrepssaker og lignende. De ble velkvalifiserte leger med oversikt over tilbudene. På mødrehjemmet Sebbelows stiftelse i Oslo for eksempel, finnes inntaksprotokollene fortsatt. Der viser det seg at de første kvinnelige legene står for 50 % av de legehenviste kvinnene, mens de utgjorde bare 5 % av hovedstadens leger.

.

YL: Klarer du å peke på noen hovedforskjeller mellom mannlige og kvinnelige leger på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet?

CA: - De kvinnelige legene ble i hovedsak leger for kvinner og for barn, og det var også forventningen til dem. Mange hadde et tydelig sosialmedisinsk fokus og mange var opptatt av folkeopplysning. Denne overordnede tenkningen rundt helsespørsmål, særlig rettet mot kvinner, barn og familiene, var typisk for de kvinnelige legene. De holdt foredrag i kvinneorganisasjoner, og åpne foredrag som var annonsert ”Kun for Kvinder” for å spre helseopplysning. Flere ble også opptatt av å bedre kostholdet og ernæringskunnskapene, gjennom skriftlig og muntlig folkeopplysning og gjennom utdannelse av hustelllærere. Tuberkulosebekjempelse, ikke minst tuberkulose blant barn, var et annet typisk innsatsområde. De kvinnelige legene hadde et litt annet blikk og det fikk betydning for innsatsområdene deres.

.

YL: Hvis vi retter blikket fremover til dagens leger, vil du si at det fortsatt er noen av disse forskjellene som henger igjen?

CA: - Hm. Dette synes jeg er vanskelig å svare på, fordi en kan komme til å tillegge ”kvinnelige leger” eller ”mannlige leger” visse egenskaper eller holdninger. Det vil jeg ikke, ikke på gruppenivå. Men hvis vi ser på Legeforeningens yrkesstatistikk er det en kjennsgjerning at 70 % av spesialistene i gynekologi og fødselshjelp er kvinner. Flere kvinnelige enn mannlige leger har altså ønsket seg denne spesialiteten av ulike grunner, og det har vært praktisk mulig for dem å gjennomføre spesialiseringen.

.

YL: Ifølge tall fra Legeforeningen er mer enn 50% av dagens yrkesaktive leger kvinner. Det er litt av en utvikling! Hva tror du landets første kvinnelige leger hadde sagt om de visste det?

CA: - He-he, jeg tror de hadde vært stolte. Kanskje ville de også minnet hverandre på kvinnesakskvinnen Gina Krogs ord under feiringen av Marie Spångeberg som var først ut. Det skal komme et helt tog av kvinnelige leger etter Spångberg, uttalte Krog, og det var en visjonær uttalelse i 1894. Hun fikk rett!

.

YL: Du har skrevet om noen av de første kvinnelige legene i Norge og kvinnelig lege selv. Klarer du å peke på de største forskjellene knyttet til å være kvinnelig lege da og nå?

CA: - Oj, det er jo veldig mye som er annerledes nå, da. Men, hvis vi tar det som de første kvinnelige legene virkelig slet med, nemlig å få jobb, foregikk dette på en tid da forvaltningsretten var lite utviklet. En forbigåelse som skyldtes kjønnsdiskriminering var ikke ulovlig, for det fantes ingen lov å anvende og heller ikke sanksjonsmuligheter. Deres respons måtte bli politisk, noe de også fikk til gjennom å aksjonere, men det var enormt krevende naturligvis. Så det er et helt annet rettsvern nå. En annen stor forskjell, er at de var så utrolig få. En kvinnelig lege var en rarietet. De hadde ingen rollemodeller, og de var og ble uvanlige hele yrkeslivet.

.

YL: Hva kan dagens leger (både kvinner og menn) lære av de kvinnelige legepionerene?

CA: - Det tror jeg må være bevisstheten og motet de gikk inn i oppgavene med. Det gjaldt likestilling, men det gjaldt også helsespørsmål og sosialmedisinske forhold for store grupper. Der utfoldet de seg med en oppfinnsomhet og kraft som nesten er vanskelig å sette seg inn i for oss i dag. Tiden var selvfølgelig en annen, men integritet og en samfunnsmessig årvåkenhet trengs til alle tider.

.

YL: Det blir stadig flere kvinnelige leger, og om noen år er nok en del flere kvinnelige yrkesaktive leger enn mannlige. Hva tenker du er den største utfordringen knyttet til denne utviklingen?

CA: - Jeg tenker at en veldig skjev kjønnsbalanse ikke er bra for fagutvikling eller arbeidsmiljø, enten den går den ene eller den andre veien. Så det må vi forsøke å hindre. Samtidig er det ikke likhetstegn mellom representasjon og faktisk likestilling. En som anmeldte boken min skrev at ”likestilling er ikke matematikk”. Det er klargjørende, for vi kan komme til å tenke at alt er bra nå. Men fortsatt er det slik at bare en av fem professorer i medisin er kvinner, og det er færre enn etterslepet skulle tilsi. Blant leger som er ledere finnes det samme misforholdet, særlig øverst i hierarkiet, og likeledes i en del kirurgiske fag. En utfordring blir at vi slapper av og tenker at nå går resten greit. Etter å ha vært gjennom 30 årganger av kvinnesakstidsskriftet Nylænde og de tetteskrevne styreprotokollene fra Norske Kvinners Nasjonalråd, kan jeg si at empirien viser noe annet. Likestillingsopptatte mennesker har lagt seg opp i smått og stort for å påvirke holdninger og formelle beslutninger. Ingenting kommer av seg selv!