Koronapandemi, egenomsorg og jobb-hjembalanse

12. mars snudde koronapandemien opp og ned på hverdagen for de fleste av oss. Mange, også leger, havnet på hjemmekontor – der man fra en dag til neste skulle håndtere barnehagebarn, skolebarn og egen jobb samtidig. Leger som fortsatt var på sine arbeidsplasser, var strengt oppfordret til å bli hjemme hvis de selv eller nærkontakter hadde den minste kjenning av forkjølelse eller hoste. Både balansen mellom arbeidstid og hjem/fritid (jobb-hjembalansen) og legers tendens til å gå på jobb på tross av egen sykdom (sykenærvær) ble utfordret.

William Osler (1849-1919), ofte kalt "den moderne medisinens far", myntet begrepet "residents" om unge leger som i praksis bodde på sykehuset og var tilgjengelige på arbeidsplassen til enhver tid (1). Idealene som Osler peker på, om å være mye tilstede for sine pasienter og at egne behov burde nedprioriteres til fordel for pasientbehandling, har vært viktige i forståelsen av legeprofesjonen (2).

Mange forskningsstudier viser at disse idealene lever videre i legegruppen. En stor majoritet av leger rapporterer at de går på jobb med plager som de ville sykmeldt sine pasienter for (3). Leger nøler også med å oppsøke behandling når de trenger det for egen del (3, 4). Ofte forklares dette med en sterk ansvarsfølelse for at pasientenes behandling skal ivaretas og for at kolleger ikke skal overbelastes (5). Leger oppgir også at det kan være vanskelig å vurdere alvorlighetsgraden av egen sykdom – vil det bli oppfattet som "legitimt" av kollegene at jeg er borte fra jobb med denne sykdomstilstanden? Det kan oppfattes som "svakhet" å bli hjemme ved sykdom.

Sammenlignet med den generelle ukearbeidstiden i Norge på 37,5 timer har leger lange arbeidsuker på 45-48 timer i gjennomsnitt (6). Dette gjør det vanskelig å få en god balanse mellom jobb og fritid. I flere studier rapporterer en høy andel leger at de føler seg stresset med tanke på å kunne ivareta forpliktelser både på jobb og hjemme (7). "Jeg går for tidlig fra jobb, og kommer for seint hjem" er en gjenkjennelig følelse for mange. Det er flere grunner til at slik "jobb-hjem-stress" er blitt et stadig viktigere anliggende (8). Andelen kvinnelige leger øker, og både internasjonalt og i Norge tar kvinner fortsatt et stort ansvar for barneomsorg. Samtidig er begge parter i en relasjon ofte i fullt arbeid, slik at balansen mellom jobb og hjem utfordres på nye måter både for menn og kvinner. Vi ser også at forventningene i samfunnet er at både menn og kvinner deltar i omsorgsoppgaver.

Mannlige og kvinnelige leger rapporterer like høy grad av jobb-hjem stress (7). Blant kvinnene finner vi at det å jobbe noe redusert kan redusere slik stress (7). Imidlertid er deltidsarbeid blant leger fortsatt ganske uvanlig. I undervisning av siste-års medisinstudenter viste det seg at mange faktisk var usikre på om også leger har rett å jobbe deltid når barna er små, eller at man i prinsippet har rett til å si opp avtalen om utvidet arbeidstid (UTA). En av grunnene til dette er nok at det i stor grad mangler forbilder på leger som faktisk jobber deltid, og at det ikke er tilrettelagt for dette på arbeidsplassene.

Opplevelse av støtte er også viktig for håndtering av jobb-hjem-balanse. Blant kvinnelige leger er støtte fra partner viktig for reduksjon av jobb-hjem stress (7). Blant mannlige leger kan opplevelse av støtte fra kolleger og ledere på arbeidsplassen forebygge utvikling av utbrenthet ved jobb-hjem stress (8).

Medisinstudenter og unge leger er opptatt av disse temaene. Studenter i Bergen uttrykte bekymring for at de trolig må akseptere fremtidige arbeidssituasjoner der det kan være vanskelig å ivareta egne behov, som forutsigbar arbeidstid, sykefravær og mulighet for en god balanse mellom jobb og hjem (9). Leger de hadde møtt i praksis ble opplevd som gode rollemodeller på mange måter, men ofte ikke når det gjaldt egenomsorg. I en studie fra Sverige sa både studenter og unge leger at mulighet for å ivareta en god jobb-hjem balanse var et av de viktigste kriteriene for fremtidig spesialitetsvalg (10).

"Care of the patient requires care of the provider" hevder Bodenheimer og Sinsky i en artikkel fra 2014 (11). Ivaretakelse av "hjelperne" kan ikke hovedsakelig individualiseres og overlates til den enkelte lege. Det er et viktig anliggende og ansvar også for arbeidsgiver. Organisatoriske forhold må legges til rette for å ivareta det komplekse samspillet mellom legers arbeidsmiljø og tilfredshet og god pasientbehandling. (12). Dette tas i største grad på alvor i en nyutkommet bok, der en av forfatterne er en nestor i forskning på hva som fremmer jobbengasjement og forebygger utbrenthet blant leger (13). I boken pekes på ulike organisatoriske forhold som må prioriteres for å fremme engasjement og glede i arbeidssituasjonen, forebygge utbrenthet og andre stressrelaterte tilstander og dermed også ivareta god pasientbehandling. Leger og ledere (og andre personalgrupper) trenger å jobbe sammen for finne gode lokale løsninger, på avdelingsnivå eller enhetsnivå, på de områder man vet har betydning for velvære og tilfredshet. De som står midt oppi situasjonen er de som best kan identifisere utfordringene, og som kan foreslå mulige løsninger. Derfor trenger leger å involveres i slike endringsprosesser. Ledere må legge til rette for dette ved å anerkjenne og høre klinikernes stemme. Så kan leger og ledere i fellesskap foreslå tiltak som prøves ut og så evalueres (13). Det er viktig at slikt arbeid blir prioritert, og at ledelsen legitimerer at leger kan frigjøres fra noen kliniske oppgaver for å kunne jobbe med dette (12).

Et eksempel er opprettelse av en "Resident Wellness Committee". Noen leger i spesialisering sammen med noen spesialister på en nevrologisk avdeling fikk av ledelsen avsatt tid regelmessig for å jobbe med fire områder man identifiserte som utfordrende for nytilsatte unge leger (14). Det var integrering av jobb-hjem situasjonen, psykisk velvære for å fremme resiliens og mening i arbeidet, fysisk velvære med trening, mat, søvn og sosialt engasjement med fellesskap på jobb. Blant annet prøvde man på denne avdelingen ut mer fleksibilitet i arbeidstidsordninger ut fra den enkeltes behov. Denne prosessen fremmet velvære.

Koronapandemien har på en tydelig måte vist at det å ta egen helse på alvor, og å bli hjemme når man er syk, er viktig for å ivareta seg selv, pasienter og kolleger. Å gå på jobb med sykdom kan få alvorlige konsekvenser for alle involverte. Koronatiden har også, på en ny måte, satt søkelys på balansen mellom ansvar på jobb og ansvar utenom jobb. Grenseoppgangene mellom jobbsituasjon og hjemmesituasjon har for mange blitt mer utydelige når man har sittet hjemme og jobbet og vært lærer/barnehagelærer/ aktivitør... Det kan gi viktige innspill til hvordan man skal tenke rundt jobb-hjem balansen også i mer "vanlige" sammenhenger. Det er interessant at selv William Osler, på begynnelsen av 1900-tallet, faktisk også understreket betydningen av å ha en balanse mellom jobb og fritid – det han kalte legens "vocation and avocation". Han minnet om betydningen av en god balanse mellom disse og skrev: «Every day do some reading or work apart from your profession (1).» En god balanse gir oss flere bein å stå på, slik at vi står stødig både som profesjonelle og private.

Det blir interessant å se om erfaringene gjennom koronapandemien, i kombinasjon med økende opptatt av temaene blant studenter og leger, kan bidra til at vi utfordrer profesjonskulturen som sosialiserer leger inn i et mønster med mangel på egenomsorg og mangel på jobb-hjem balanse. Vi trenger en diskusjon innad i profesjonen – og i samfunnet - om at en "god lege" er en lege som også ivaretar egen helse og har en god balanse mellom jobb og fritid. Det vil være viktig for legene som gruppe og for å kunne gi pasienter god behandling.

Artikkelen er en lett redigert versjon av en artikkel publisert i Ramazzini 4/2020