Klar til dyst for faget

Artikkelen ble publisert i Forum 4/2015.

- Det har vært intenst denne måneden, men fra jeg kom på jobb første dag har det vært veldig moro. Det har slått meg hvor variert det er; hvor mange ulike oppgaver og roller vervet innebærer, forteller den nye presidenten.

Marit Hermansen (51), spesialist i allmennmedisin og fastlege, har hatt jobben som president i Legeforeningen i tre uker da Forum møter henne for en prat. Først får vi høre litt om bakgrunnen hennes:

- Jeg har alltid søkt litt variasjon i yrket, og derfor har jeg også vært tillitsvalgt og hatt andre verv ved siden av fastlegestillingen, både lokalt og i Legeforeningen. Jeg har også vært noen turer innom sykehus, på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling og på medisinsk avdeling, legger hun til.

Fastlegekontoret i Grue kommune er nå byttet ut med presidentkontoret på Legenes hus. Hun skal ukependle hjem til mann og ett hjemmeboende barn på Grue. De to andre barna er ute av redet. Skjønt, Marit er ikke uvant med å tilbringe store deler av tiden på Legenes hus. De siste fire årene har hun vært leder for Norsk forening for allmennmedisin, en 80% stilling, og de siste to årene har hun i tillegg sittet i Legeforeningens sentralstyre.

Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å stille til valg som president?

- Ja, det lå ikke i planen, sier Marit og tenker seg om. – Da Hege Gjessing ga beskjed om at hun ikke tok gjenvalg, begynte jeg å få henvendelser om at jeg burde stille til valg. Opplevelsen av at jeg for det første hadde bred støtte, og for det andre at de som kjente meg og har sett meg i aksjon tidligere mente at dette var noe jeg kunne egne meg for, det fikk meg til å begynne å tenke på det. Først med frykt og beven, og så tenkte jeg etterhvert at dette faktisk er en mulighet hvis du vil noe… 

…og hva er det du vil?

Der er det vel noen linjer fra hva jeg har villet med engasjementet mitt som tillitsvalgt tidligere, en retning som er nært knyttet til fagutøvelsen. Vi må sikre at vi som doktorer fortsatt skal være faglige spydspisser og kan utøve faget vårt på en god måte, det er viktig for meg. Og det er det jeg synes er så morsomt med denne fagforeningen, at vi har denne bredden med kollegaer som har veldig mye identitet knyttet til faget sitt og fagutøvelsen, mye idealisme – det liker jeg! Jeg ønsker å befeste og tydeliggjøre vår rolle som en profesjonsforening.

Presidenten blir energisk og tydelig engasjert med en gang praten kommer inn på fag. Med sitt tidligere engasjement i Norsk forening for allmennmedisin, har Marit en solid forankring i den fagmedisinske aksen av Legeforeningen. Den andre aksen er yrkesforeningene.

Legeforeningen skiller seg fra andre fagforeninger ved å være både en faglig forening og en fagforening. Vi blir tidvis kritisert for at dette er en problematisk dobbeltrolle. Hva tenker du om slik kritikk?

- Det synes jeg er kjempeviktig. Kritikken kommer fordi man tror vi bruker det faglige som vikarierende argumentasjon for å mele vår egen kake. Men hvis man ser bakover i Legeforeningens historie, så mener jeg at man ikke vil finne eksempler på at vi har brukt det faglige benet på en uredelig måte. Jeg synes vi har organisert oss på en ryddig måte – vi har en ganske komplisert organisasjon for å få til dette. Det koster oss også, men det er viktig for å klare å holde disse to bena. Yrkesforening skal vi alltid være, trepartsmodellen i Norge er god. Men hvis vi ikke hadde hatt den faglige dimensjonen, hadde vi blitt ensporet som yrkesforening. De som kritiserer oss for dette, hadde nok allikevel ikke likt en legeforening som ikke hadde med seg det faglige.

Samtidig er det mange som har en opplevelse av at innflytelsen over eget fag stadig reduseres. Helsedirektoratets forslag til ny spesialitetsstruktur der Legeforeningens rolle er marginalisert, er ett eksempel. Hvordan ser du på dette? 

- Fagpersoners rolle er under press hele tiden, og presset har vært økende de siste årene. Jeg opplever at det er et ønske om å på et eller annet vis byråkratisere faget. Det har vi ikke råd til! Det som oppstår i en faglig forening vil aldri kunne organiseres byråkratisk på samme måte. Det er en egen kraft som vi har, og jeg tror at myndighetene kommer til å se det; at de er tjent med at vi ivaretar noen av funksjonene innen spesialitetsstrukturen. Selvfølgelig skal myndighetsansvaret ligge hos myndighetene, og det må være ryddighet i hvem som har ansvar for hva. Men det å utvikle faget og holde det faglige i front… Det tror jeg ikke du vil klare å rigge et direktorat til å gjøre, sier presidenten.

Hvordan skal du få gjennomslag for disse standpunktene?

- Jeg er helt overbevist om at vi skal klare å overbevise myndighetene om dette ved å være så gode som vi er. Vi kan etterhvert vise til mange gode eksempler på samarbeid, feks i forbindelse med utvikling av faglige retningslinjer og veiledere, hvor fagfolk fra oss har vært inne og levert gode bidrag. Jeg tror at tiden og historien vil spille med oss. Vi har en regjering som har gått til valg på å redusere byråkratiet, og hvis man skal rigge et byråkratisk system for å gjøre det de faglige foreningene gjør i dag – det er urealistisk!

Ingen tvil om hva Presidenten mener om den saken. Hun har blitt beskrevet som en som ikke er redd for å lade med skarpt. 

Blir det en tydeligere og mer utadrettet tone fra Legeforeningen med deg som president?

- Jeg vil ikke si det, sånn generelt. Jeg har et tydelig språk og liker å formulere meg i klartekst. I noen saker skal man være tydelig utad og skape overskrifter, mens i andre saker jobbes det best på andre arenaer. Hvis det du skal oppnå avhenger av at du har god dialog med andre parter, må du dosere det riktig. Kraftige utspill i media kan få motsatt effekt. Men jeg synes presidenten skal ha en synlig rolle utad når Legeforeningen mener noe. 

Det er ikke alltid lett å snakke med én stemme for over 30 000 leger. Er kravet om å oppnå konsensus for sterkt i foreningen i dag?

- Noen ganger kan det være veldig viktig å fremstå som enstemmige, og da må man kanskje stå på noen. Men vi skal kunne klare å skille mellom når enstemmighet er viktig, og når det er viktig å være åpen og synlig på at det er uenighet. Faget vårt er jo ikke matematisk, og man skal kunne være uenige. Skal du ha underforeninger med litt kraft, så må du ha romslighet for uenighet, men man må opptre ryddig.

Med seg i jobben med å lede foreningen gjennom enighet og uenighet de neste to årene har hun åtte sentralstyremedlemmer, hvorav fem av medlemmene er ferske.

Hvilke tanker gjør du deg om styret ditt?

- Nå har vi vært på arbeidsseminar – det har vært veldig bra! utbryter Marit, og virker glad for å få snakke om dette. - Det er et godt og kompetent sentralstyre med en god blanding av erfarne og nye stemmer, og stor bredde både politisk og faglig. Vi har hatt åpne og gode diskusjoner, og jeg opplever en veldig vilje til å komme videre og at vi skal få til noe sammen. Det er mange nye tanker og nye måter å se ting på. Veldig artig!

Nesten halvparten av styret kommer fra allmennmedisinen. Bør sykehuslegene være bekymret for at deres saker ikke vil få nok oppmerksomhet?

- På papiret ser det kanskje allmenlegetungt ut, men det har ikke diskusjonene så langt vært preget av. Det er valgt inn personer med bredt perspektiv, både sykehusleger og allmennleger med et godt blikk for helheten i helsetjenesten. Jeg opplever at det er engasjement i hele sentralstyret uavhengig av hvilke temaer som debatteres.

Til slutt – hva er ditt inntrykk av Ylf så langt?

- I løpet av årene jeg har sittet i sentralstyret har jeg blitt godt kjent med Ylf. Det er en spennende forening å samarbeide med – en stor og mektig yrkesforening, til tross for hyppige utskiftninger i tillitsvalgtapparatet, også sentralt. Det er veldig morsomt å se på landsstyremøtene hvordan Ylf dyktiggjør unge tillitsvalgte til å gå opp på talerstolen og fronte Ylfs saker. Denne bevisste organisasjonsbyggingen tenker jeg andre deler av foreningen også har noe å lære av.