Kjære Helseminister, jobb konstruktivt med oss fastlegene!

Jeg er en 36 år gammel fastlege. Jeg ble ikke fastlege fordi jeg gjorde det dårlig på studiet (nei, jeg avsluttet medisinstudiet med laud og toppkarakterer), men jeg var riktignok utenlandsstudent i Amsterdam. (Og nei, heller ikke det var fordi jeg ikke hadde karakterer til å studere i Norge, men et bevisst valg). Dette er ikke skryt, men fremprovosert av den hyppige påstanden om at fastleger består av dem som ikke evner å bli spesialister, og bare tenker på å tjene penger. De som mener dette kan ikke ha møtt de intelligente, reflekterte og samfunnsinteresserte kollegaene jeg føler meg så heldig å ha.

Jeg ble fastlege fordi jeg elsker utfordringer og mennesker. Fordi jeg har kapasitet, interesse for livet og dets mange mysterier og et genuint ønske om å bety noe for andre.

Jeg har gått på skole i 23 år. Jeg har flyttet hele familien rundt omkring for å få til turnustjenesten.

Jeg har vært alene på vakt langt fra sykehus når luftambulansen ikke kan fly pga været og pasienten er bevisstløs. Jeg har drevet hjerte/lungeredning, jeg har behandlet blodforgiftning og jeg har stoppet blødninger. 

Jeg har hørt på pasientens historie og forsøkt å tenke ut hvordan jeg på beste måte kan hjelpe når livet har falt i grus - samtidig som venterommet var fullt av andre pasienter som ventet på den forsinkede legen.

Noen mer irriterte enn andre.

Jeg har tatt meg av familien etter at en pasient har tatt sitt eget liv, på tross av at jeg kanskje kunne trengt å snakke med noen selv.

Jeg har blitt utskjelt, truet, oppringt på privaten.

Jeg har sittet på kveldstid sammen med døende kreftpasienter. Jeg har ligget våken og tenkt på hvordan jeg kan gi mitt bidrag til å få noen videre i livet der alt har kollapset etter 40 år med utfordringer med helse, jobb, økonomi og relasjoner - der alle hjelpetiltak så langt har feilet.

Jeg har blitt trakassert fordi jeg ikke ville skrive ut vanedannende medisiner, men samtidig følt meg fortvilet fordi jeg ikke hadde noen annen hjelp å gi fordi både rus og psykiatri er overbelastet.

Jeg har løpt fra hjerteinfarkt til forkjølelse. Fra ansvarsgruppemøte til møte med kommunen.

Jeg har hentet for sent i barnehagen fordi jeg ikke klarte å avbryte en gråtende pasient.

Jeg har fått klemmer, ullsokker, kjeks, komplimenter og av og til kjeft.

Mange ganger kan jeg forstå pasientens frustrasjon over problemer vi ikke klarer å løse, og selv om de egentlig ikke hører hjemme på mitt bord har jeg prøvd.

Jeg har maks studielån. Jeg har lånt hundrevis av tusen for å starte praksis. Jeg begynte i lønnet arbeid først da jeg var 29. Jeg sparer til min egen pensjon og betaler sykepengeforsikring. Jeg får ikke feriepenger eller betalt når jeg er hjemme med sykt barn, mens praksisutgiftene løper. Når jeg ifølge tabloidene har fått tilskuddet jeg får «uten å se en eneste pasient», er jeg 28000 kr i minus hver måned før jeg begynner å tjene penger.

Jeg har en god lønn, men min mann som arbeider i bank med alle sosiale fordeler og regulert arbeidstid tjener bedre per time enn jeg gjør. Han slipper å jobbe helg, kveld og natt og er aldri alene om jobben.

Jeg skal planlegge, betale og organisere mine egne kurs for en gang å bli spesialist, noe som er et krav. Jeg skal finne vikar det året jeg må være i sykehustjeneste. Jeg skal jobbe inn ventetiden på time som oppstår når jeg har hatt syke barn, vært på kurs eller hatt ferie.

Jeg har vært daglig leder, jeg er med å drive en bedrift og har økonomiansvar, personalansvar, ansvar for å følge lover, forskrifter, pensjon og lønn til ansatte. Vi skal ha oppdaterte telefon og IT-løsninger, rutiner på kvalitetssikring av apparatur og HMS for ansatte. Jeg har ansvaret for å holde meg oppdatert på disse feltene i tillegg til medisinen.

Dette administrative skal jeg gjøre i tillegg, mens dagene er fylt hvert kvarter (utenom 20- 30 min lunsj) fra 8-16 med pasienter (og telefoner og meldinger innimellom) og i tillegg har jeg et par timer per kveld med papirarbeid (arbeidsavklaringspenger erklæringer, forsikringsselskap, epikriser og blodprøvesvar). Da har jeg ikke tatt med legevakter.

Og nei, jeg kan ikke fylle dagene med mindre pasienter for da løper ventetiden opp, og da fyller jeg jo ikke kravene til kort ventetid på time. Jeg kan ikke vente med å se på blodprøvesvarene eller lese epikrisene. Og noen KAN dø om jeg gjør en feil.

Men jeg føler meg heldig for jeg har utrolig interessante og givende oppgaver. Jeg betyr noe for noen - og jeg får til og med lønn for det.

Så Helseminister. Forsøk å legge til rette. Forsøk å forstå at jeg elsker jobben min og ønsker å utvikle både meg og tjenesten til pasientens beste.

Ikke sørg for at unge fastleger mister motivasjonen og lysten til å gjøre denne jobben. Vi har så mye å gi. Vi avlaster spesialisthelsetjenesten, vi gir tid og omsorg til dem som ikke har andre steder å gå, og jeg vil påstå at de fleste av oss gir jernet. For disse pasientene vil kommersielle aktører så vidt jeg kan forstå aldri kunne eller ville gi et godt tilbud.

Vi er med på å kanalisere hjelpen til dem som trenger det mest og til å begrense helseutgiftene i et av verdens beste land.

Forstå at vi vil, men gi oss midler og mulighet. Legg til rette. Vær med på å dempe kritikk fra for eksempel forbrukerrådet som åpenbart ikke ser forskjell mellom pasient og forbruker og som ikke ser rammene vi jobber innenfor. Jobb konstruktivt med oss i stedet.

Du skal se at vi har samme mål.