Julevaktnotat

Artikkelen ble publisert i Forum 5/2014.

Pasienten fikk et klemmende ubehag i brystet under snømåking. Han måtte rydde gårdsplassen i en fei før gjestenes ankomst. Deretter ble golvet vasket, og ved ble børi. Ubehaget vedvarte til ambulansen parkerte på nymåket gjesteplass. «Jeg tror dere må være engler», sa han, i halvt ektefølt og halvt opioid eufori, i møte med en hvitkledd skikkelse med empatisk blikk og kurativ intensjon.

Er det ikke det julen handler om? Ribbefettet som avduker den mest beskjedne gallestein. Pinnekjøttet som dekompenserer den best maskerte hjertesvikt. Hjelpetrengende førstereisgutt som har fått for mange gylne dråper av livets vann. Juleileus og medisterfremmedlegemer. De fineste italienske lærsåler på julebordshålka.

Eller kanskje det handler om eboloid influensahysteri, og ubeleilig lange vakter uten særlig kompensasjon. Hadde ikke jeg vakt i julen i fjor også? Nei, jeg er visst ny her, så jeg må vel regne med å jobbe julaften og røddager. De andre har jo barn og andre forpliktelser. Jeg får vel en takknemlig annerkjennelse når hverdagen kommer, tenker jeg. Man må vel jobbe i julen i noen år, men når jeg blir spesialist skal jeg bake syv sorter og synge glade toner i julefred etter julefred. Dessuten deler jeg jo ikke denne høytiden med brorparten av kollegiet, så da må jeg vel regne med å jobbe usupervisert og uforsvarlig uavbrutt noen døgn i vintermørket. Det må jo være greit, spesielt når elektiv produksjon må opprettholdes for å imøtekomme det stramme budsjettet. Budsjettet er viktig.

Kanskje jeg kan bytte spesialitet? Til en som tar hensyn til tradisjonell høytid, multekrem og samvær? Jeg har jo alltid vært svak for agar og mikroskopi. Akk nei, jeg kan ikke skuffe administrasjonens forventninger til hva altoppofrende idealister med alle pontifikaler kan utrette i generøsitetens tegn. Det er jo det julen handler om.

Eller er det ikke det den handler om? At det står en tallerken med grøt til meg på kjøkkenet på slagposten? Det er ikke mandel i den, på grunn av allergi og sånt. Det er ikke melk i den heller, forresten. Jeg må jo skjønne det, jeg er jo lege. Jeg skjønner det, og det er vel det det handler om. At det har kostet mye å komme hit, men det har gitt mer. Jeg har til salt i grøten, og jeg har litt mer å gi.

Problemstillingen residiverer: Hva gir man egentlig til den som har alt? En trygg og god helsetjeneste året rundt, også når det knitrer i peisen og knaser i kromkaker? Man gir to medikamentavgivende stenter og retur til nymåket gårdplass før svoren er sprø og gjestene har satt seg. Så da er de kanskje engler, de som vokter over kropp og sjel i beste forsvarlighet i høytid og utid. Kanskje ikke den samme engleflora som innfiltrerer monarkens grøde, men den species som gir nasjonen trygghet og ro til å nyte. Den typen som møter deg som en hvitkledd skikkelse når uhellet er ute, med et empatisk blikk, kurativ intensjon, og en glorie av hardlært viten.

Hvordan forvalter man så et slikt salig verv? Man gjør seg flid med å legge press i en utvasket hvitfrakk. Man retter seg rak med hevet hake, er stolt og har en god jul.