Julekveldsvise fra sykehuset

Jeg går alene mot sykehuset. Har gruet meg sånn til denne dagen, det er julaften. Klokka er kvart på seks. Gatene er tomme, husene er fulle av liv. Det lukter så godt av ribbe og pinnekjøtt. Jeg kikker inn i vinduene, ser fyr på peisen, en mor som står ved kjelene, en stolt far som knyter slipset og spente barn som ikke klarer å holde fingrene fra gavene under juletreet.

Dette er min første julaften uten familien min på 27 år. Jeg skulle vært hjemme, gått fine skiturer, hørt på sølvguttene, spist ribbe, medisterkaker og moltekrem til det tøt ut av ørene på meg.

Jeg låser meg inn bakdøra på sykehuset. Skifter som vanlig til hvitt. Kommer opp på fødeavdelingen, der jeg har tilbragt så altfor mange timer. Sykepleierne har allerede spist julemiddagen. Jeg tar meg en liten kald ribbebit, litt surkål og tenker at det ikke smaker jul.

Det er en rolig vakt. I dag klarer jeg ikke være glad for det. Jeg drikker kaffe og signerer prøvesvar. Vi åpner pakker på vaktrommet, alle, bortsett fra meg har med en liten pakke til hverandre. Jeg føler meg enda mindre tilfreds. Vi ser på bilder av barnebarn og tantebarn. Jeg tenker på mamma.

Jeg blir tilkalt på barsel, går til rom 5 og ser at det er paret fra Syria og babyen jeg tok i mot for et par dager siden. Jeg er forberedt på å forklare at fordi fosterlyden ble dårlig ble vi nødt til å ta ut gutten deres med vakum. Jeg begynner med å spørre hvordan det går med de nybakte foreldrene. De ser slitne, men takknemlige ut. De tar meg i hånden, klemmer meg. Takker og forteller at de aldri har hatt det bedre. Vi er trygge, sier de.

Jeg setter meg ned. De spør om jeg vil holde gutten deres. Jeg holder den lille nyfødte og kjenner meg plutselig rørt og stolt. Paret forteller at de er fra Aleppo. Han kom til Norge med flyktningbølgen i 2015, hun kom for kun to måneder siden, høygravid. De forteller om et liv der barn ble drept, der ungdommer ble henrettet og der tilfeldige ble offer for en ubarmhjertig krig.

De forteller om flukten fra Syria til Tyrkia og den overfylte båtturen til Hellas. De forteller om overlevende og døde venner og slektninger. Redselen for å bli drept av en snikskytter på vei til skole eller jobb. Døden henger over deg hele tiden, og du må se på når gode venner blør sakte i hjel, og tar sine siste pust, sier han. Tilslutt fikk vi ikke puste, sier den nybakte faren med tårer i øynene.

Jeg holder fortsatt den lille, varme gutten deres i armene. De forteller at de ikke kunne drømt om en bedre velkomst til lille, kalde Norge. Jeg kjenner tårene triller. De har blitt tatt så godt i mot, de har vann i springen, lyspærer i lampene, det er farger på husene. Jeg sitter lenge hos den lille familien. Familien som har fått en helt ny start, en helt unik ny mulighet. En liten gutt som vil få en trygg og verdig oppvekst.

Jeg går ut av rom 5. Puster tungt, tørker tårer og smiler for meg selv. Føler plutselig at min julaften ble ekstra fin og spesiell i år. Jeg føler meg stolt, stolt av jobben som helsepersonell, stolt av å være en del av et land som kan hjelpe disse fantastiske menneskene som så sårt trenger en ny start.

Jeg tar en skje av restene fra riskremen som de andre allerede har spist og tenker, fy søren så godt det smaker!