– Jeg planlegger ikke livet

– Jeg er ikke redd for å ha lite å gjøre.

Anne-Karin Rime ler høyt. Hun har vært president i Legeforeningen i knappe tre måneder når Aktuelt i foreningen ber henne om et intervju. På spørsmål om hvordan hun vil oppsummere den første tiden, forteller Rime at det har vært både hektisk og lærerikt, og at oppgavene har favnet bredt.

– Det er utrolig morsomt å se det store spennet i foreningen. Når jeg er ute og møter lokalforeningslag, andre tillitsvalgte eller fagmedisinske foreninger, så ser jeg virkelig alle de dyktige folkene som jobber for at leger skal ha det bra på jobb, for det medisinske faget og for pasientene. Der er Legeforeningen kjempeheldige, for uten det engasjementet hadde verken foreningen eller helsetjenesten vært så god som i dag. Disse møtene gir meg mye energi, sier Rime.

Nylig kom hun på tredjeplass i Kapitals kåring av Helse-Norges mektigste kvinner, kun slått av Helsedirektoratets Line Vold og Folkehelseinstituttets Camilla Stoltenberg. – At vi vurderes som så innflytelsesrike og sentrale i helsetjenestens makthierarki, er et resultat av langsiktig og målrettet arbeid. Plasseringen tar jeg som en bekreftelse på hva en sterk og samlet legeforening får utrettet og ikke minst hvilken posisjon legene besitter. Denne laginnsatsen skal vi være stolte av, sier Rime.

Anne-Karin Rime, eller «Anka» som hun blir kalt av venner og kollegaer, er for mange kjent som anestesilege og en tidligere markant tillitsvalgt ved Sykehuset Østfold, før hun ble president i Legeforeningen. Etter å ha hatt en pause fra tillitsverv i 10 år, ble 53-åringen igjen tillitsvalgt da hun engasjerte seg i sykehusbygg.

– Vi som jobbet på sykehuset så at det glansbildet som ble tegnet utad av det nye sykehuset på Kalnes, ikke stemte overens med virkeligheten. Sykehuset kom til å være for lite fra start, og den beste måten å få oppmerksomhet om dette, var å gå tillitsvalgt-veien. Vi var tre overleger som delte på vervet: Kjell Ingar Bjørnstad, Ole Fredrik Lund og meg. Vi kalte oss bare det trehodede trollet, humrer hun.

Rime ble foreslått til styret i Overlegeforeningen (Of) og ble valgt inn i 2015. Planen var å gå av etter forhandlingene i 2016. Men akkurat disse forhandlingene skulle vise seg å bli langtekkelige. Etter en omfattende sykehusstreik høsten 2016, tapte Legeforeningen spørsmålet om vaktplaner og rullering i Rikslønnsnemda, før Arbeidsretten ett år senere slo fast at Rikslønnsnemda kjennelse var ugyldig.

– Kampen for et kollektivt vern var viktig for oss og for å sikre et forsvarlig arbeidsliv. Det var stort å se hele foreningen reise seg for å støtte opp om sine kolleger. I tillegg var Arbeidsrettens avgjørelse viktig for mange andre yrkesgrupper og fagforeninger. Om kjennelsen i Rikslønnsnemnda hadde blitt stående, ville også andre foreninger vært låst i en avtale mot sin vilje, påpeker Rime.

I 2019 ble hun valgt til leder av Overlegeforeningen. Det rakk hun å være én periode før hun ble valgt til president. Avanseringen i tillitsvalgtgradene har med andre ord gått i forrykende tempo.

– Det er mye tilfeldigheter, pluss at jeg har lett for å si ja til ting. Men jeg er ingen planlegger, det kan du trygt si. Det viktigste for meg er å trives der jeg er, og med det jeg holder på med.

– Du lanserte jo ditt presidentkandidatur forholdsvis tett opp til landsstyremøtet. Når var det ønsket om å bli Legeforeningens neste president for alvor begynte å modnes hos deg?

– For meg var det en lang og brokete vei. Jeg hadde bare vært Of-leder i én periode, og i den perioden var vi mye hver for oss på grunn av pandemien. Så jeg følte at jeg hadde flere uløste Of-saker å jobbe videre med. Som president er du i tillegg en frontfigur på en helt annen måte, og det er heller ikke en jobb du kan legge fra deg. Jeg har en familie som jeg nå bruker mye mindre tid sammen med, og det er utvilsomt medaljens bakside.

Noe som imidlertid bidro til å dytte Anne-Karin Rime i retning av presidentvervet, er hennes engasjement for en god, offentlig helsetjeneste for alle.

– Vi står midt i en pandemi, men helse er fortsatt ikke en budsjettvinner. Politikerne må sikre at det er attraktivt å jobbe i helsetjenesten vår. At det er gode, lærerike arbeidsplasser og at legene har en total arbeidsbelastning som er forenelig med å ha et liv ved siden av jobben. Det koster selvfølgelig, men alternativet er at vi får en økt todeling av helsetjenesten vår, understreker Rime.

Hun utdyper:

– I dag har vi en fastlegekrise, samtidig som sykehusene har fulle intensivavdelinger og utsetter planlagt behandling. Vi har knapt nok fått en pustepause etter forrige bølge med korona. Nå må alle tiltak settes inn sånn at man støtter de ansatte gjennom denne maratonen og også bygger opp kapasiteten i etterkant av pandemien. Dette er et politisk ansvar.

Et godt offentlig helsevesen til alle er ikke en sak som skaper mange kontroverser. Hvordan man får til det, er det imidlertid ikke alltid like enkelt å være enig om. Legeforeningen har nesten 40 000 medlemmer, med nesten like mange ulike meninger. Men "Anka" er ikke redd for uenighet.

– Uenighet fører oss videre. Et eksempel fra nyere tid er diskusjonen om helsepersonell skal prioriteres for en tredje vaksinedose eller ikke. Det vil alltid komme vanskelige diskusjoner, og det står jeg godt i, sier legepresidenten.

Anne-Karin Rime var i utgangspunktet fast bestemt på ikke å bli lege, det var idrett og fysisk aktivitet som sto hjertet nærmest. Etter først å ha gått på idrettsgymnas, gikk veien videre til idrettshøyskolen. Men etter noen år landet hun likevel på å studere medisin – med tanke på å bli idrettsmedisiner. Slik ble det imidlertid ikke. Spol frem i tid, så har Sykehuset Østfold vært arbeidsplassen i over 20 år, som spesialist både i indremedisin og anestesi.

– Jeg skulle bare ta en sideutdannelse i anestesi, men etter én uke var jeg helt skråsikker på at jeg skulle bli anestesilege. Det var noe med å kunne avslutte arbeidsoppgavene. På indremedisin var det alltid fullt, selv på starten av 2000-tallet. Jeg følte allerede da et press på at jeg aldri fikk fullført en oppgave slik jeg ønsket. I tillegg har jeg vært heldig og hatt et veldig godt arbeidsmiljø, og det er rekrutterende i seg selv uansett hvor man jobber.

Selv om idrettsutdannelsen ble lagt på hylla, er fysisk aktivitet fortsatt noe Rime brenner for. Hun har drevet med langrenn, friidrett, volleyball og seiling, for å nevne noe. Til dags dato spiller hun fortsatt volleyball, og i november ble laget hennes Norgesmestre i veteranklassen.

– Det er like gøy å spille kamper nå som det var for 30 år siden. Å finne glede ved fysisk aktivitet er helsefrembringende. Derfor er det utrolig viktig at vi legger til rette for at flest mulig får drevet med aktiviteter som de syns er gøy. Altfor mange barn og unge faller av idretten i tenårene fordi det da skal satses på de beste. Det fokuseres for lite på å gi et tilbud til de som bare vil trene og ha det gøy.

Hun blir tydelig engasjert av å snakke om gleden ved fysisk aktivitet og mestringsfølelsen man får når man tør å prøve noe nytt.

– Selv om jeg har et konkurranseinstinkt på idrettsbanen, så blir jeg ikke sur av å tape. Jeg syns det er gøy med en kamp for kampens del. Men når det er sagt, så lar jeg ikke barna vinne i brettspill i jula, altså, sier Rime og ler.

Hun beskriver seg selv som en person som liker å lære nye ting.

– Det er et privilegium å ha lyst til å lære, og noe jeg tror kan være en fordel i livet – spesielt nå i den rollen jeg har som president i Legeforeningen. Kunnskap er faktisk ikke tungt å bære. Jeg håper lysten til å prøve nye ting og lære alltid kommer til å være der, avslutter hun.