-Ikke en eneste kvinne som har opplevd slike ting skal måtte stå alene i stormen!

Alle leger er en gang ny i jobben sin og vi har alle følt på redselen for å gjøre noe feil. Frykten for å ha oversett noe, for ikke å ha bestilt rett røntgenundersøkelse, for å ha oversett et viktig symptom. Vi har stått midt på natten mer eller mindre alene i et overfylt akuttmottak og følt at arbeidsmengden og håpløsheten true med å ta overhånd. Dette er det ikke så mye å gjøre med, legeyrkets innhold vil alltid medføre frykt for å gjøre, eller ikke gjøre, vurderinger som kan få alvorlige konsekvenser.

Det viktigste bolverket mot redselen for å gjøre feil er at kolleger hjelper hverandre, at man har en eller flere å spørre til råds når som helst. I sykehus er dette i første omgang bakvakten, den mer erfarne legen som har stått i dette før og som kan rådgi, ikke bare om det rent medisinske, men også om hvordan man skal takle de ulike situasjonene man ufravikelig vil komme borti som lege i frontlinjen.

En lege i en slik posisjon, det være seg en bakvakt, en veileder eller bare en med generelt mer erfaring, har et stort ansvar, men også stor makt. Med oppropet i Aftenposten fra over 3200 kvinnelige kolleger så kommer det dessverre klart frem at dette er en makt som er blitt misbrukt i uhyggelig mange tilfeller. Dette gjør meg rasende!

At unge kvinnelige kolleger ikke bare skal gå rundt og tidvis kjenne på den frykten som vi alle til tider har for å gjøre feil, men de skal i tillegg være redd for at den som skal være deres faglige støtte skal komme med seksuelle tilnærmelser eller til og med fysiske antastelser gjør meg så forbannet at nesehårene krøller seg.

Dette er et svik så stort at det nesten ikke kan ordsettes. Sviket blir i tillegg dobbelt så stort når kvinner i slike situasjoner har valgt å melde fra for så å oppleve at ledelsens respons er et skuldertrekk. Hovedansvaret for at slike episoder oppstår er selvfølgelig trygt plassert hos drittsekkene som viser slik oppførsel, men det er et fordømrade lederansvar å følge det opp når man som sjef blir gjort oppmerksom på at slikt foregår. Lederrollen er mer enn å balansere budsjetter og få ned liggetiden. Greier man ikke å gi de ansatte trygghet på jobb så har man mislyktes totalt i sin rolle som leder.

Jeg føler meg trygg på at de fleste av mine mannlige kolleger er gode folk, men også vi som greier å holde hendene våre for oss selv har et ansvar. Blir vi gjort oppmerksom på krenkende og uakseptabel oppførsel så er det vår plikt å sørge for at drittsekkene blir stoppet.

En annen ting. Hvis det er noen av mine FB-venner som tilhører de som i kjølvannet av #metoo-kampanjen går rundt og sier ting som «Skal det ikke være lov å flørte litt heller nå», ja så henviser jeg til knappen «Fjern som venn». Hvis man greier å lese disse historiene som er kommet fra Helsevesenet som historier om flørting, ja da står du så langt unna det jeg regner som akseptabelt at det er bare å avslutte «vennskapet» vårt.

Stor takk til alle kvinnelige kolleger som har tatt dette opp, og likeså stor takk til kvinner i andre yrker som har stått frem og kommer til å stå frem. Jeg både håper og tror at dette vil føre til endringer og bedring. Det vil nok alltid forekommer drittsekker som går over det som burde være opplagte grenser, disse har som oftest en egen evne til å rettferdiggjøre sine handlinger slik at de kan overbevise seg selv om at «dette gjelder ikke meg».

Men forhåpentligvis så vil fokuset på disse problemene gjøre at mange går en ekstra runde med seg selv før de nærmer seg grenser som både bør og skal representeres. Kanskje viktigst av alt bør det føre til ledere i både helsevesen og andre bedrifter og organisasjoner får en vekker og blir sitt ansvar bevisst. Ikke en enste kvinne som har opplevd slike ting skal måtte stå alene i stormen!

“He - and if there is a God, I am convinced he is a he, because no woman could or would ever fuck things up this badly.” 

- George Carlin -