Hvordan sikre kvalitetsutdanning for leger?

Hvem har ansvar for at jeg får en god og kvalitetssikret utdanning som lege i spesialisering? En god utdanningsstilling skal ideelt innebære at sykehuset som har ansatt LIS-legen tar ansvar for at vedkommende får tilrettelagt arbeidshverdagen slik at man får strukturert veiledning, utført prosedyrer og deltatt på kurs. Dette er dessverre ikke tilfelle for majoriteten av leger i utdanningsstillinger i dag. Vi må sikre et system som tilbyr leger i spesialisering forutsigbare arbeidsplasser med et godt utdanningsforløp, i tillegg til jevnlig evaluering som gir rom for forbedring.

Bedre kvalitet? I 2017 startet den nye spesialistutdanningen for leger i spesialisering del 1 (LIS1) etterfulgt av del 2 (LIS2) og 3 (LIS3) i mars 2019. Målet med det nye utdanningsløpet er å styrke kompetansen blant fremtidige leger og dermed øke pasientsikkerheten. Det er fremdeles tidlig å gi den nye utdanningsplanen en dom, men etter to år med LIS1 er det uklart om det faktisk bedrer kvaliteten på utdanningen og læringsmiljøene.

Veiledning med varierende kvalitet. Spesialistutdanningen baserer seg hovedsakelig på læringsmål og aktiviteter som inngår i de ulike spesialitetene. Det er dessverre fortsatt altfor mange leger i spesialisering som er nødt til å bruke fritiden på å få utført prosedyrer og læringsaktiviteter grunnet manglende tilrettelegging. Den nye portalen krever veiledningsreferater månedlig, noe man også er nødt til å ta ansvar for selv. Er man heldig får man kanskje tildelt en engasjert veileder som gir opplæring og råd, samt evalueringen man har krav på. Dette er imidlertid unntaket. Mangel på ansvar for veiledning og evaluering av leger i spesialisering, fører til at muligheten for forbedring og kvalitetssikring blir dårligere.

Må ta ansvar for å sikre egen utdanning. Kompetanseportalen «Dossier» ble opprettet for å sikre bedre veiledning og kvalitet gjennom mer dokumentasjon. I praksis er det vanskelig å se at portalen har bidratt til dette. Kvaliteten på utdanningen er i stor grad avhengig av den enkelte arbeidsplass og lokalt engasjement. Dermed blir det den enkelte leges ansvar å sikre at man oppnår kompetansen og ferdighetene som kreves for en sikker, god utdanning. Er det behov for andre tiltak for å bedre utdanningen til unge leger?

Mangler incentiver. Slik det er i dag går de fleste leger i korte vikariater. Dette medfører en oppstykket utdanning, og det gir ikke sykehusene incentiv til å investere ressurser, veiledning og kurs for nye leger i spesialisering. Både Sverige og Danmark har en modell som tilbyr et utdanningsløp med faste og forutsigbare stillinger. Selv om begge modellene har sine svakheter, sikrer de et godt og utarbeidet opplegg for leger i spesialisering. Som for LIS1 i Norge, ligger det et visst ansvar hos arbeidsgiver om å godkjenne kandidatene og kunne gå god for at de kan det som kreves. I Sverige kan man etter AT (LIS1) få seks måneders prøvetid på en avdeling før man tilbys fem års stilling. En slik utdanningsstilling med kontinuerlig veiledning, evaluering og tilslutt godkjenning av et sykehus sikrer at legen får en kvalitetssikker og helhetlig utdanningen. Det vil også gjøre at man til en viss grad får søkere som virkelig har motivasjon for de ulike spesialitetene.

Oppstykket utdanning og stor ressursbruk. I dag kan det ta flere år før man i det hele tatt kommer i gang med spesialiteten man ønsker. Har man mulighet til å jobbe på et mindre sykehus, kommer man gjerne raskere i gang – en løsning mange ender opp med om de kan. Dette fører dessverre til stor utskiftning på mindre sykehus, noe som krever mye ressursbruk og gir oppstykket utdanning av leger i spesialisering. Selv om den nye utdanningsmodellen har til hensikt å være en slags løsning på nettopp dette, er den per i dag ikke god nok.

Uforutsigbart. Det er vanskelig å forutse at arbeidslivet skal være så uforutsigbart når man starter på et profesjonsstudium som medisin. I dag begynner mange LIS2 i midlertidige vikariater. For noen betyr dette uforutsigbarhet hver tredje til sjette måned. Ordningen svekker ikke bare arbeidstakers rettigheter og utdanning, men også sykehusenes mulighet til å holde på og investere i leger som interesserer seg for ulike spesialiteter. Vi trenger en modell som gir sykehusene en gulrot for å investere i legers utdanning. Det må sikres strukturert veiledning og tilrettelegge for at kompetansen ikke forblir en sjekkboks i «Dossier».

Behov for engasjement og endringsvilje. Skal vi bedre kvaliteten på utdanningen, må vi begynne med gode arbeidsvilkår, faste stillinger og motiverte utdanningsmiljøer ved sykehusene. Det er klart LIS-legen skal ha et visst ansvar for egen utdanning, men det krever også et overordnet læringsmiljø og en harmonisert plan i Helse-Norge. Skal den nye spesialistutdanningen fungere, må det mer engasjement og endringsvilje til ved alle sykehus. Etter endt LIS3 er man spesialist, og i praksis skal man kunne mestre faget og prosedyrer like godt uavhengig av hvor man har jobbet.