Hvor er engasjementet fra politikere og helsemyndigheter i hverdagen vår?

Våren 2020 mottok samtlige deler av norsk helsevesen trampeklapp fra store deler av befolkningen, i tillegg til blant annet bussjåfører og ansatte i kolonialer og apoteker. «Dere er hverdagshelter». «Takk for at dere er førstelinjen mot pandemien». «Vi hadde ikke klart oss uten dere!» Politikerne fra alle partier konkurrerte mot hverandre i å rose opp norsk helsevesen og alle vi som jobber der.

Regjeringen Solberg ved helseminister Bent Høie og statsminister Erna Solberg, takket oss alle sammen rett og slett fordi at vi gikk på jobben vår. At vi gjorde, det vi gjør hver eneste dag ellers i året. Både med og uten pandemi, når vi hjelper folk med stort og smått. Fra enkle brudd, til infeksjoner og til omfattende diagnoser. Selv om alt i 2020 var annerledes, er den jevne hverdagen for leger enten det er på sykehus eller ute i kommunene ikke noe som noen pleier å klappe for.

Hvor er engasjementet fra politikere og helsemyndigheter i hverdagen vår?

Norsk helsevesens største utfordring i 2021 har ikke noe med covid-19 å gjøre. Det handler om å kunne ha et anstendig arbeidsliv der man skal kunne ha familie, fritid og tid til å holde seg faglig oppdatert i tillegg til de daglige oppgavene på jobb. Man skal kunne prestere bedre og bedre, løpe fortere, jobbe mer og ha mindre fritid. Ingen av kravene til norske leger blir noen gang senket, alle blir bare stadig økt og økt. I 2016 med streiken mot Spekter på norske sykehus var de fleste politikerne tause. Opinionen og norske leger kjente på en sterk mistillit mot sykehusledelsen og arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Nå er denne mistilliten rettet mot KS. En mistillit og skepsis jeg selv deler fordi jeg ikke forstår hvordan de mener at man skal kunne ivareta seg selv som menneske, og som fagperson med de rammene de krever at vi skal jobbe under.

Hva skal man som snart ferdigutdannet lege tenke om denne utviklingen? Hvordan blir mitt yrkesliv når hverdagen er slik den er i dag? Det er ingen grunn til å tro at det vil bli mindre krevende å være lege i fremtiden.

Jeg tror at vi er på et blindspor når vi reduserer utfordringene i norske helsevesen til å omhandle arbeidsgiverorganisasjonene. Det er faktisk politikerne og helsemyndighetene som har ansvar for at utviklingen er blitt slik den er blitt, og det er de som eventuelt må rydde opp. Jeg har stor forståelse for at politikerne ikke blander seg inn i pågående streiker eller forhandlinger. Men hva med ellers i året? Jeg mener vi burde kunne kreve mer fra helsepolitikerne våre. De må komme mer på banen og vise handling. Vi trenger ikke flere fine ord i festtaler. Vi trenger anstendige arbeidsforhold. Arbeidsforhold som man kan holde ut i over tid og ikke minst, trives med. Eller krever politikerne at man må være supermenneske for å jobbe i norsk helsevesen?

Jeg vil gjerne jobbe som lege og bidra alt jeg kan for andre mennesker, men jeg vil også ha et liv utenom. Jeg vil ha helse til å kunne være lege hele min karriere. Da kan vi ikke fortsette med at hvert eneste lønnsoppgjør skal handle om å pålegge leger eller andre i helsevesenet umenneskelige arbeidstider, turnuser og enda mer overtid. Hører du Bent Høie? Dere som politikere må ta ansvar og se på organiseringen av norsk helsevesen. Det er ikke rart at det er både sykepleiermangel og legemangel når man må ofre familieliv, fritid og helse for å kunne bli værende i norsk helsevesen.