Ingvild Kjerkol vil omdøpe og riste (litt) i helseforetaksmodellen

Med en sykepleiermor og psykologfar mener Kjerkol at helse kom inn med morsmelka. Men noe helsearbeider i klassisk forstand ble det likevel ikke av henne.

- Men er det ikke slik at du har jobbet litt på gulvet i helsevesenet?

- Jeg har jobbet i miljøarbeidertjenesten, samt hatt praktisk valgfag på videregående på sykehjem. Men utover det har jeg ikke jobbet i helsetjenesten. Jeg har gammelt mellomfag i psykologi, så jeg er langt unna klinisk praksis.

- Gjorde du deg noen erfaringer der, eller ble det litt for kort?

- Det var nok litt for kort. Men jeg har levd med personer nært meg som har hatt kronisk sykdom hele livet. Det å mestre dette med god helse og livskvalitet, og å mestre den helsen du har – det er et viktig perspektiv som jeg har fått med meg gjennom min nære omgangskrets og familie.

- Men hva fikk deg interessert i helsepolitikk?

- Jeg kommer fra en politisk familie og debuterte tidlig som folkevalgt. Jeg ble valgt inn i kommunestyret allerede som 20-åring. Så jeg har i stor grad vært en allround-politiker. Men i kommunestyret er helsetjenesten og oppvekstsektoren de viktigste områdene. Helse er helt sektorgjennomgripende. Det er helse i alt vi gjør.

- Nå går denne regjeringen fra krisehåndtering til krisehåndtering. Helse er beredskap. Helse er trygghet. Så helsepolitikken er et område av politikken hvor du får brukt hele deg.

- Skjønner. Tusenvis av leger ser til deg som vår øverste sjef, hvis du nå tenker at du snakker direkte til oss - hvilke endringer i helsevesenet vil du vi skal oppleve?

- At dere skal få brukt den kompetansen dere har fått gjennom utdanning og spesialisering. Og at det som handler om plunder og heft og rapportering, og alt som er litt i ytterkant av faget, dét skal vi prøve å avlaste litte grann. Det er viktig for denne regjeringen.

- Vi ønsker også en tillitsreform der vi skal gjenreise fanen for faglig skjønn. Samtidig som vi sikrer at behandlingen er like god og tilgjengelig i hele landet. Da må det være litt push-and-pull, ikke sant? Det skal være faglige retningslinjer for de ulike behandlingsmetodene, men ikke på en slik måte at det tynger fag og kompetanse hos den enkelte lege. Man skal føle mening i oppgavene sine og at man bruker mest energi på pasientene man møter.

- Per Fugelli sa at tillit er gudestoffet i lege-pasient-relasjonen, og at symptomer på tillit i krise er mer styring av klinisk praksis. Er det mulig å få til en tillitsreform under rammene av styringsmodellen vi har idag? Det vil si helseforetaksmodellen.

- Vi har satt ned et eget utvalg for å se på helseforetaksmodellen. Etter 20 år er det på tide å rise litt i modellen. Måten vi styrer sykehusene på må være i kontinuerlig utvikling. Det er ingen som ønsker seg tilbake til de 19 eller 11 eller 14 fylkeskommunene. Det er ikke så godt å vite hvor mange fylkeskommuner vi har i dag, i morgen eller neste år.

- Men at staten eier spesialisthelsetjenesten og organiserer den i helseregioner som har et sørge-for-ansvar, er grunnleggende forhold jeg mener fortsatt må være på plass. Det er et kompromiss mellom nærhet og faglig volum for å levere spesialiserte helsetjenester. Men så kan vi gjøre mye for å bedre forankringen av store beslutninger og samhandlingen mellom sykehus og kommuner.

- Hva med å bare forlate HF-modellen fullstendig?

- Denne foretakstenkningen og bruk av markedsmodeller, ønsker vi å fase ut. NPM (New Public Management red.anm.) er en litt deilig fiende å ha og den kan få skylden for veldig mye. Men noe er også bare litt umoderne styring. Så jeg har forventninger til at utvalget skal gi gode råd. De er satt sammen veldig bredt med både tidligere redaktører fra Ylf og klinikere. Folk som har fersk erfaring fra gulvet i klinikken, men også helseøkonomer og kommuneoverleger. Det er det brede perspektivet vi mener trengs.

- Forresten, vi trenger ikke kalle det foretak lengre, det har jeg ikke noe bankende hjerte for. Nå har ikke utvalget fått mandat på navnevalg, men jeg spilte inn for dem at vi kan kalle det helseforvaltningsregioner.

- Det høres fortsatt ut som det kan bli vanskelig for dere å konkurrere mot det private som arbeidsplass.

- Min forgjenger hadde fokus på pasientens helsetjeneste – under den parolen ble det gjort mye godt arbeid med tanke på pasientfokus og brukermedvirkning. Men vi bruker uttrykket vår felles helsetjeneste. Med det mener vi en grunnleggende anerkjennelse av at det er fagfolkene sitt arbeidssted. Uten fagfolk ingen helsetjeneste. Heller ingen pasientens helsetjeneste.

- Vi ser nå at en del leger velger helprivate alternativer. Det bekymrer meg. Vi må gjøre vår felles helsetjeneste til det beste arbeidsstedet for legene. Hvis ikke mister vi det som er gullet – at vi har en solidarisk helsetjeneste basert på at alle bidrar over skatteseddelen.

- Vårt politiske prosjekt er å hindre en slik oppstykking av helsetjenesten. Så det er en bekymring at mange leger nok vil oppleve arbeidshverdagen som enklere og mer pasientrettet i det private. Vi må ikke gjøre arbeidshverdagen i det offentlige for kompleks og preget av andre ting enn fag og pasientbehandling.

- Det er altså et viktig mål for meg at fagfolkene opplever at der blir sett, hørt og anerkjent samt har innflytelse på det arbeidsstedet de tross alt tar en veldig lang utdannelse for å være i.

- Her er vi enige, Kjerkol!

- Så er det én ting å si halleluja, men en annen ting å gjøre alt som må til. Vi må prøve å gå mer i takt og skrittvis frem.

- Helsetjenesten er jo enorm og kompleks, ja - er det vanskelig å få til endringer?

- Det er et økosystem. Gjør du endringer ett sted vil det gi overslag andre steder. Dette perspektivet må man hele tiden ha med seg. Jeg tror mer på evolusjon enn revolusjon. At vi jobber sakte med forbedringer på konkrete barrierer som fagfolkene opplever. Gjennom tillit samt stedlig og faglig ledelse.

- Har du tenkt noe over hvordan du vil bli husket da?

- Jeg er nok ikke ute etter monumenter, men jeg vi bli husket som ei som ikke satt til pynt. Ei som løftet perspektivet på fagfolkene.

- Vi har jo satt ned en helsepersonellkommisjon, der sitter blant annet leder i Yngre legers forening, Kristin Kornelia Utne. Kommisjonen skal gi oss en bedre analyse og foreslå tiltak for hvordan vi utdanner, rekrutterer og beholder fagfolk i vår felles helsetjeneste.

- Det er en helsekrise cirka hvert annet år. De siste 13 årene har vi hatt svineinfluensa, 22. juli, pandemi og flyktningkrise som følge av krig. Så vi må hele tiden kunne mobilisere de ressursene vi har for uforutsette hendelser. Det er flere mørke skyer på horisonten: Vi blir flere pensjonister og færre yrkesaktive, flere som vil trenge helsetjenesten, flere som må leve med alvorlig sykdom. Vi er nødt til å løse dette, ikke bare ved å utdanne flere helsearbeidere, kun teknologi, eller kun økte bevilgninger. Det må være en kombinasjon og det må gjøres slik at fagfolkene ønsker å jobbe i den offentlige helsetjenesten.

Pressesekretæren begynner så smått å se på klokka. Vår tilmålte tid nærmer seg slutten. Statsråden tar seg dog litt tid til å si noen ord om krigen i Ukraina og norske bidrag innen helse.

- Helsetjenesten har stått på strekk i to år og det er jo ikke en reservebenk som står klar når våre fagfolk trenger en pause. Likevel, når vi ber helseforetakene om å melde tilbake hva som kan stilles til rådighet av kapasitet for ukrainske pasienter, gjøres den jobben så full av engasjement og velvilje at jeg blir veldig, veldig rørt.

- De flykter fra krig. Det er kvinner og barn som har satt igjen sine ektemenn, sønner, kjærester og brødre. De skal også ha helsehjelp. En ting er at de skal ha en forsvarlig helsesjekk, men etter fjorten dager er de som alle oss andre. De har rett på en fastlege og de skal følges opp, forteller Kjerkol synlig berørt.

- Det er en viktig mobilisering det også.

Aass-Engstrøm er foretakstillitsvalgt ved Sykehuset i Vestfold