"Jeg ville studere noe der jeg følte jeg hørte til!"

Noen få dager etter et impromptu treff i kuldekulpen på Athletica Vulkan, møter jeg Egenberg under signifikant varmere omstendigheter på Rikshospitalet. Tempoet hans er høyt, og alt tyder på at han foretrekker det slik.

-Jeg har fått en fingerskade, og jeg er redd for at det er en skade på A3-pulleyen. Men da skal det komme et bowstring-fenomen! Jeg er så pingle, en liten fingerskade så blir jeg dårlig humør, sier Egenberg uten åpenbare tegn til at humøret er rammet nevneverdig.

Vi må nok se langt etter det dårlige humøret. Etter en lengre hyggelig passiar om pulleyskader sveiper vi innom Covid-19 før det raskt konstateres at det gidder vi ikke snakke om. Jeg bestemmer meg for å forsøke å bli litt bedre kjent med tusenkunsteren Herman Egenberg.

-Hva fikk deg til å ville bli lege?

-Jeg drev med litt forskjellig før jeg begynte på medisinstudiet. Jeg gikk på folkehøgskole, jeg tok et friår hvor jeg reiste litt, jeg prøvde meg på litteraturstudiet. Sistnevnte gikk ikke bra.

-Så ble jeg telefonselger i Manchester hvor jeg startet et firma. Det gikk passelig greit, men jeg synes det var ganske døvt å jobbe med noe som bare gjør verden til et verre sted, for min egen vinning. Så fikk jeg øynene opp for medisinstudiet.

-Jeg ville studere noe der jeg følte jeg hørte til! Jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle bli fastlege, kirurg eller psykiater for den slags skyld. Jeg ville kanskje bare gå i en klasse! ler Egenberg.

-Det jeg også skjønte om medisinstudiet, var at for det første har du har en klasse i seks år. Den kontinuiteten appellerte veldig til meg. Videre var det veldig mye obligatorisk undervisning og en tydelig eksamen - bestått - ikke bestått. Hele den pakka der passa meg ganske bra. I motsetning til litteraturstudiet hvor alt var helt fritt og løst.

-Jeg fant jo ut i løpet av studiet at jeg hadde ADHD. Jeg fikk diagnosen et halvt år etter at vi hadde lært om det. Jeg satt i forelesningen om eksekutive funksjoner og tenkte: "Faen, det er jo meg." Det forklarte så mye.

-På Rikshospitalet hadde vi et treningssenter rett ved auditoriene. Så i pausene gikk jeg og tok markløft! Ikke veldig tung for å bli sterkere, men for å få en switch i kroppen. Det hjalp! Og hvis vi ikke hadde treningssenter, måtte en av klassekameratene bryte med meg!

-Jeg hadde mye dårlige dager og nedturer på medisinstudiet, men etter jeg begynte med Ritalin var det som en drøm resten av studiet. Da ble det veldig gøy.

-Hvor gikk veien videre etter turnustjeneste?

-Jeg hadde alltid syntes psykiatri var spennende, så jeg begynte på akuttpsykiatrisk ved Ullevål etter turnustjenesten. Jeg likte veldig godt å møte pasientene der og var der ett år. Så begynte jeg på en psykosepoliklinikk, men det passa ikke meg så godt. Det var veldig spennende faglig, men jeg følte jeg rett og slett ikke fikk det til.

-Nå er du stipendiat på UiO ved avdeling for medisinsk adferdsfag, trives du med det?

-Undervisningen av studentene er helt sjukt gøy. Og hvis jeg noen gang skulle forsket på noe, er dette det perfekte emnet. Det handler om tema som klinisk kommunikasjon og hvordan skal man tilpasse undervisningen av medisinstudentene. Det er masse pedagogikk inni der. Det er slikt som jeg synes er veldig gøy!

-Hva går doktorgradsprosjektet ditt ut på?

-Hvordan skal leger gi informasjon til pasientene i en konsultasjon. For det første slik at de husker det godt, for det andre slik at de følger rådene våre best mulig. Og hvis vi vet at sånn og sånn bør informasjon gis, hvordan skal da undervisningen av medisinstudentene legges opp.

-Adferd og kommunikasjon er vel ikke helt nytt for deg, du har jo fra før av podcast om motiverende intervju. Du har også hjulpet Helsedirektoratet med det. Hva er motiverende intervju for noe?

-Motiverende intervju er en samtaleteknikk. Det er ikke samtaleterapi, men en metode man bruker hvis man skal ha en samtale med noen om endring. Opprinnelsen til motiverende intervju var at de utviklet en metode for å hjelpe alkoholmisbrukere til å drikke mindre. Det er jo en kjent sak at adferd er veldig vanskelig å endre.

-Hvis man følger magefølelsen og gjør det man tenker er intuitivt lurt, så er min påstand som jeg tror er 80 % riktig, at du ender opp med å gjøre det stikk motsatte av hva som faktisk er hensiktsmessig.

-Vi som leger er fostret opp til å gi råd, rollen vår er å hjelpe pasienten. Vi har en veldig sterk hjelperefleks. Hvis det kommer en pasient som drikker for mye alkohol, så er vi designet til å gi råd: "Hva hvis du tar en hvit måned? Du må jo bare snakke med kona di!" Man blir veldig løsningsorientert. Det er jo godt ment og i utgangspunktet fornuftig.

-Men det viser seg at i de fleste tilfeller vil det ikke lede til positiv endring. Nå kommer jeg med en ny påstand som jeg tror er cirka 70-80 % riktig: Jo mer pasienten snakker om endringen, altså jo mer alkoholikeren snakker om fordeler og ulemper med alkohol, jo større sjanse er det for at det skjer en endring. Jo mer motivasjon skapes!

-Hvis du har en pasient med en usunn adferd, men du ser de ikke har noe reell vilje til å endre, hva gjør du da - gir du opp?

-Nei! Jeg gir ikke vedkommende opp, jeg tenker "helt konge!" Å bruke energi på å få deg til å trene på treningsstudio, du som ikke liker det engang og egentlig føler deg frisk og rask. Det er ikke noe vits. Da kan vi begge bli enige om at vi legger det vekk. "Men har du noe annet du har lyst å begynne å jobbe med?"

-Det som hindrer folk å gjøre endringer er ikke at de ikke synes det er viktig nok. De vet at røyking gir KOLS! Hovedbremsen er at de ikke har mestringstillit, de har ikke troen på at de kan få det til. Med engang du trigger en mestringsfølelse på et eller annet, skrur motoren seg på. Plutselig blir de alt for motiverte, da må du bremse de igjen, sier Egenberg entusiastisk.

-Problemet er oftere at de blir for ivrige på å gjøre en endring, og vil rase gjennom endringssirkelen. Jeg prøver ofte å tenke at jeg vil halvere pasientens ambisjoner til endring!

-Hva legger du i endringssirkel?

-Å endre vaner er vanskelig og krever masse energi. Det som ofte skjer hos pasientene er at de våkner opp fyllesyke og tenker «Jeg burde drikke mindre!» Deretter tenker de "Jeg skal ha hvit måned. De hopper over alle stegene. De har ikke hatt overveielse, det vil si vurdert fordeler og ulemper. De har ikke lagt noen plan, involvert andre eller søkt støtte. De går rett på adferdsendringen. Hva skjer da når Jesper inviterer på en cava-kveld? Da smeller det og alt er glemt. Det er det samme med nyttårsforsetter!

-Er det noen situasjoner du ikke ville brukt motiverende intervju?

-Ja jeg synes det er mange. Det er et redskap i verktøykassa du kan ta frem en gang i blant. Men det er ikke samtaleterapi. Det kan veldig gjerne inngå i slike sammenhenger, men det er ikke en erstatning til samtaleterapi.

-Men det er gjort forsøk hvor man bruker motiverende intervju tidlig i prosessen hos psykotiske pasienter. Det fungerer og har gitt veldig gode resultater. Også for behandlergruppa! Fordi det kan være så slitsomt å være den som hele tiden må dra pasienten videre.

-Har du dratt noe nytte av disse teknikkene i eget liv?

-Ja det synes jeg i aller høyeste grad. Noe av det beste som har skjedd meg var å lære motiverende intervju!

Plutselig har vi pratet i over én time, og Herman innser han må løpe. "Men vi sees i kuldekulpen!"