Nyheter > Debatt og perspektiver

Sommeren er tiden for de bratteste læringskurvene for noen og enhver. Vel blåst!

Enten er man helt fri til å vifte med tærne i svalende sommervann. Eller så er man på jobb. Virkelig på jobb. Ofte og lenge. Sånn er sykehuslivet om sommeren. Pasientene kommer uansett - fellesferie eller ei - og de skal få like god behandling om de trenger hjelp i juli som i oktober. Alle strekker seg litt lenger for at så mange som mulig skal få ferie sammen med nære og kjære.

Lisenssjokket

I sommer har legestudenter med blodferske lisenser og høye skuldre nok en gang fylt akuttmottakene. Over natten var ikke lenger en akutt abdomen plansjer i en lærebok eller noe man fikk demonstrert på smågruppeundervisning, men noe som tilhørte en småbarnsmor fra nabobygda som lå å vrei seg mellom spyposene. 

En gips var ikke noe man la på medstudenten, men noe man måtte få pent på plass mens man sjonglerte en smertefull ankel som absolutt ikke vil stå slik den var ment å gjøre. 

Veps ga anafylaksi på ordentlig, og hoggorm var noe som fikk foten til å se ut som et typografisk kart i rødt, blått og svart. Gressklippere spiste tær og fingre til kveldsmat og såret på leggen til den eldre herren på Rom 4 var arterielt – eller var det immunologisk, venøst kanskje eller litt av hvert? -Og var det egentlig infisert? 

Og hvor syk skal man egentlig være for å få seng i herberget?

Vi som står bak har sett hvordan dere studentene har kjempet dere opp en latterlig bratt læringskurve. Vi har sett at dere ikke har turt å legge dere nedpå på seinnatta og vi så dere satt langt utover formiddagen for å dobbeltsjekke blodprøvesvar og røntgensvar og innkomstnotater som natten bragte. Vi har sett at dere har vegret dere for å spørre for mye. Redd for å være mer usikre enn alle andre, redd for ikke å være bra nok. Men over noen få sommeruker har akuttmottakene nok en gang sett en imponerende modning fra status som usikre studenter til studenter på god vei til å bli dugende leger. 

Turnusblomstring

Sommeren er også tida der turnuslegene blomstrer om kapp med rosebuskene. Det er som om det endelig går opp for en del hvor mye et halvt til ett års fartstid på sykehuset har gjort for tryggheten på egne vurderinger. 

Nesten over natta står dere turnuslegene opp og frem med veiledning og støtte for sist ankomne. Vi ser at dere har begynt å bruke senga på vaktrommet når sykehuset har falt til ro. Sovesveis og putemønster på kinnet på morgenmøtet er et hederstegn! Skuldrene må av og til ned for å kunne yte ekstra når det virkelig brenner. Dere er ikke lenger så redd for ikke å trekke til. Er noe uklart, tar dere opp telefonen og går rett på sak. Et hjerteinfarkt her, en luksert skulder der. Been there, done that!

Nye sko er gått inn

Det er ikke bare studentene som får utdelt et par nye sko som skal fylles om sommeren. Erfarne LIS konstitueres som overleger, ferskere LIS har plutselig kanskje lengst fartstid i sitt sjikt. Mange overleger står ofte alene - for det er ikke fler å ta av. Man må stole på seg selv og presse ned sine lett hevede skuldre og kjenne på sin egen begrensning. Alle retter opp ryggen og (over)presterer etter evne. Skjerpende, utfordrende og med en ikke ubetydelig dose ærefrykt.  Og heldigvis utrolig tilfredsstillende!

Selv har jeg vært førstereis som ortopedisk sommerbakvakt i to-delt døgnvakt på et lokalsykehus med til dels helt ferske legervikarer i førstelinje, vel og merke med et stort sykehus 40 minutter unna. 

Med svetten rennende i strie strømmer under blyfrakken over brudd jeg ikke fikk skrudd sammen så godt jeg skulle ønske, har jeg denne sommeren tatt meg selv i å sende tanker av nesegrus beundring i retning kolleger på små sykehus på de ytterste utposter som stort sett må ordne opp alene - året igjennom. Det er lett å sitte på storsykehusene å være bedre vitende, og jeg skal skrive under på at det kan være både hektisk nok og nok av utfordringer der, men, goddamn, de som står på de litt mer grisgrendte lokalsykehusene skal ha kredd!

Da er det bare å glede seg til neste sommer. Til bading og sol og nye faglige komfortsoner som skal sprenges! Vel blåst, det gikk bra i år og! 

Kommenter gjerne denne artikkelen!

Kommentaren må diskutere eller kommentere innholdet i artikkelen på saklig vis og kan inneholde maksimalt 2000 tegn. Behandle andre debattanter med respekt og unngå personangrep. Kommentarer må undertegnes med fullt navn. E-postadressen brukes kun av redaksjonen ved behov for å kontakte innskriver. Alle kommentarer godkjennes av redaksjonen før de publiseres i kommentarfeltet (kan ta inntil ett døgn), og kommentarer som ikke møter retningslinjene vil bli slettet.

Kommentarer