Har sykehuslegene lurt befolkningen?

«En sliten lege er en farlig lege, het det for halvannet år siden. Da streiket legene fordi de mente turnusen på sykehusene lå an til å bli alt for hard» innledet journalist Lilla Sølhusvik i NRKs velrennomerte radioprogram Politisk kvarter.

Debatten omhandlet Riksrevisjonens avdekking av at 40 % av sykehuslegene har bierverv. Litt senere kommenterer Sølhusvik at hun har «litt inntrykk av at vi ble litt lurt her for en stund siden» og smetter inn med at «de vil gjerne tjene ekstra også, går jeg ut ifra».

Før radiodebatten hadde Dagens Næringsliv også dekket Riksrevisjonens rapport. Eva Grinde skriver i sin kommentar om sykehuslegers ytringer om tunge arbeidsforhold at «arbeidskulturen henger imidlertid igjen og kan absolutt ikke primært forklares med leger som pisker de stakkars arbeidere rundt til de stuper. Mange leger er selv interessert i lange dager. Og ekstra inntekter. Slik opprettholdes kulturen».   

I forhold til de fleste yrkesgrupper har sykehusleger høy lønn, men det er ikke fordi lønnen er høy. 

Begynnerlønnen til en lege er lavere enn begynnerlønnen til en lektor med tillegg – som per i dag er den eneste utdanningen som er like lang som legenes. Etter seks til åtte års studier med dertil studielån tjener leger 496.000 kroner. Begynnerlønnen for en sykepleier med 3 års utdanning er 385.000 kroner, og hele samfunnet med unntak av arbeidsgiversiden er enig i at dette er lavt.

En 100 % stilling for alle andre helsearbeidere som jobber turnus er 35.5 timer i uken. En 100 % stilling for sykehusleger som også jobber til alle døgnets tider er på grunn av en gammel avtale 38 timer. Dette betyr i praksis at sykehusleger har 7 % lengre arbeidsuker enn andre helsearbeidere. Tar man med dette i regnskapet er begynnerlønnen til leger nede på 461.000 kroner, eller 76.000 kroner mer enn nyutdannede sykepleiere.

Det tar i dag omtrent ti år med lange tilstedevakter for å bli sykehuslegespesialist. Da er man rundt 40 år og oppe på 688.000 kroner i årslønn. Den dagen man er så heldig at man får en overlegestilling med det tilhørende overordnede ansvaret i fanget, er man garantert en lønn på mellom 730. til 780.000 kroner avhengig av hvilket helseforetak man jobber for. 

Under streiken kunne man lese i VG at sykehusleger i snitt bikket millionen i årslønn i løpet at 2016. Det er nok en gjengs oppfatning i samfunnet at dette er en god lønn. Men det er altså ikke fordi lønnen er spesielt god. Det er fordi leger jobber mye. Og fordi leger jobber på kveld, natt, helg og helligdager. Nordsjøarbeidere får også tillegg for slik jobbing. Og andre helsearbeidere, ansatte i transportsektoren og skiftarbeidere i industrien. Listen er lang og alle er enig om at arbeid på ukurant tidspunkt sliter på helsa og livet for øvrig, og derfor skal kompenseres.

Tariffavtalen tillater arbeidsuker på 60 timer. Legene er billig arbeidskraft de første 38 timene. For de avtalte faste arbeidstimene ut over 38 timer tjener nyutdannende leger 400 kr. Overleger tjener typisk 600 kroner for disse timene.

Etter klokken fem får en nyutdannet lege et vakttillegg på 134 kroner. En overlege på minimumslønn får 200 kroner i tillegg, men lønnes bare hver fjerde time hvis vakten er passiv.  

Hvor mange arbeidstakere med tilsvarende kompetanse er egentlig interessert i å jobbe midt på natten for 134 kroner mer enn man får på dagtid?  

Dagens Næringsliv konkluderer nærmest med at bierverv går på pasientsikkerheten løs, mens NRKs journalist føler seg ført bak lyset om legenes arbeidsforhold. Er det en ting som ble klart under streiken, så var det at det er vanskelig for utenforstående å forstå hvordan sykehusleger jobber.  

Løsningen for å dempe lønnskostnadene i stramme sykehusbudsjett har blitt at sykehusleger må ta ut mye av jobben som allerede er gjort i avspasering i stedet for at man fortsetter å gå på jobb og får utbetalt for arbeidstiden som skissert over.

I slike avspaseringsperioder er det en del som tar på seg bierverv. Dette er i all hovedsak aktuelt for ferdige legespesialister, og da i praksis overleger. For leger i spesialisering er dette sjelden et alternativ. Det er spesialistkompetanse som etterspørres både ved andre offentlige sykehus med bemanningsproblemer, og ved private helseleverandører med og uten offentlig avtale. Dessuten er det med enkelte unntak leger i spesialisering som går tilstedevakter på natt. De fleste bruker fridagene til å ta seg inn igjen etter arbeidsintensive perioder som inkluderer lange tilstedevakter på natt.   

Bierverv som er aktuelle for underordnede sykehusleger er typisk privat- eller kommunal legevakt, småjobber for idrettslag, fagforeningsarbeid og bistillinger ved universiteter og høyskoler i forbindelse med undervisning av legestudenter og andre helsefagarbeidere. 

Noen sykehusleger jobber i snitt 38 timer i uken, men med heftige tilstedevakter. Andre leger jobber 55 timer i uken, men så godt som aldri om natten. Noen spesialiteter er på generell basis tyngre enn andre med høy arbeidsintensitet, samtidighetskonflikter, krevende pasienter og behov for tilstedeværelse til alle døgnets tider. Noen avdelinger er mer travle enn andre, og dette varierer selvfølgelig også mellom sykehus basert på bemanning og pasienttilstrømming.

En sliten lege er definitivt en farlig lege. Arbeidskonflikten som nå har fått sin løsning handlet om en sentral regulering av sykehuslegers arbeidstid, det handlet om medbestemmelse fra dem som kjenner arbeidsbyrden best fordi de står midt i jobben. 

Det er derimot alt for enkelt å si at bierverv gjør leger til farlige leger. En overlege som jobber 50 timer i uken i ti uker blir ikke mer farlig fordi han eller hun jobber også i den ellevte uken. 

En sliten lege blir farlig der og da når arbeidsbelastningen er for høy. Ikke fordi det er den ellevte uken. 

Riksrevisjonens avdekking av manglende innrapportering av bierverv burde gi grunnlag for en debatt om uheldige bindinger mellom offentlig ansatte leger og kommersielle aktører. Debatten om at bierverv automatisk gir farligere leger er en overforenklet, tabloid avsporing.

Bindinger mellom offentlige ansatte leger og kommersielle aktører som tilbyr de samme tjenestene er et potensielt stort problem. Og et problem som bare vil vokse ettersom kapasitetsmangel i det offentlige i økende grad maskeres ved at sykehusene selger ut stadig flere behandlingstilbud til det private markedet. 

Befolkningen ble ikke ført bak lyset under og etter sykehusstreiken. Sykehusene føres bak lyset av leger som ikke rapporterer inn bierverv. Dagens Næringsliv og NRK fører befolkningen bak lyset når de insinuerer at bierverv i seg selv utgjør en trussel for pasientsikkerheten.  

Hvis sykehusene ønsket å utnytte sine egne leger i større grad, kunne de lagt konkurransedyktige lønnsbetingelser på bordet. Man skal ikke se bort fra at mange av dem som nå påtar seg bierverv i det private, da hadde lagt ned disse arbeidstimene i offentlige sykehus. Problemet er da at reserven av bl.a spesialsykepleiere er ikke-eksisterende. Kanskje hadde dette også endret seg hvis disse yrkesgruppene i samme anledning også fikk konkurransedyktige arbeidsvilkår som i de private klinikkene. For de private klinikkene rekrutterer ikke bare legespesialister, men også støttepersonell fra det offentlige.

Enn så lenge har ikke dette vært en aktuell tankegang ved landets offentlige sykehus. Offentlige sykehus som med hjelp av en politisk iver etter å utnytte en såkalt ekstrakapasitet i det private, nå selger ut seg selv.