Har du løsningen, Egil Johannesen?

8. mai skal det velges ny leder i AF. Tom Ole Øren stiller ikke til gjenvalg, og både Egil Johannesen og Nils Kristian Klev stiller til valg. I slutten av april ble det klart at valkomiteen i AF har innstilt Johannesen som ny AF-leder som sin anbefaling.

- Han er initiativrik og leverer, uredd med tillitsvekkende kommunikasjon, meget tydelig og har en klar plan og visjon som leder i AF, sier Bjørn Nordang i AFs valgkomité til Yngreleger.

Johannesen er utdannet ved Universitetet i Oslo. Etter studiet dro han til Kirkenes for å ha turnus, og ble værende i til sammen 16 år – først som kommunelege, senere som fastlege da fastlegeordningen ble etablert. I 2002 var han ferdig spesialist i allmennmedisin, og siden 2010 har han arbeidet som spesialist i allmennmedisin ved Medisinsk Senter Fornebu.

Hvorfor ble du allmennlege?

- Jeg ble introdusert for allmennmedisin allerede første året på studiet i Oslo. Da ble jeg rekruttert inn i en studentgruppe som møttes jevnlig sammen med en veileder for å diskutere allmennmedisinske problemstillinger. Dette ga mersmak.

Hvorfor vil du bli ny AF-leder?

- For det første vi jeg være med og lede redningsaksjonen for fastlegeordningen, både for pasientene og fastlegene. Her har jeg jo også en personlig interesse: etter virketiden som AF-leder ønsker jeg å komme tilbake til en levelig hverdag i min fastlegepraksis. Det å være fastlege skal være attraktivt. Så nå må ord gjøres om til handling! Vi har behov for helt konkrete tiltak, og politikerne må vise handlekraft under normaltariffforhandlingene nå i vår og i statsbudsjettet senere i år. Jeg tror politikerne har skjønt at de må handle. For hvis det ikke skjer noe nå, er jeg redd for hva som vil skje med dagens fastlegeordning.

Fastlegeordningen har flere utfordringer, blant annet sviktende rekruttering. Mange LIS1 blir skremt av at legene de jobber sammen sitter på kontoret til sent på kveld, og flere nevner for stor arbeidsbelastning som hovedgrunn til at de ikke velger allmennmedisin. Hvordan redusere arbeidsbelastningen for fastlegene?

- Gjennom LIS1 må legen se at det er meningsfylt å være allmennlege. Da er det viktig at unge kollegaer får inntrykk av at det går an å leve som allmennlege kombinert med livet for øvrig. Per nå er snittarbeidstiden for fastleger altfor lang (red. merk: 56 timer/uke i snitt). Dette er antirekrutterende i seg selv. For at vi skal få rekruttert flere LIS1-leger til allmennmedisinen, må vi synligjøre at det skjer endringer. Fastlegene må få færre pasienter på listene. Vi må frigjøre mer tid til de medisinskfaglige arbeidsoppgavene. Da må vi samtidig redusere arbeidet fastlegene gjør som ikke er pasientrettet. Jeg mener fastlegene må få betalt for det de faktisk gjør – ikke bare for hoder på listen, eventuelt ha fastlønn. For å klare å rekruttere nye leger til allmennmedisinen, må vi også klare å beholde legene som allerede er der. Da gjør vi fastlegeordningen trygg og fremtidsrettet. Slik skapes gode arbeidsmiljøer som rekrutterer. Trives LIS1-legen på jobb og møter et stabilt faglig kollegium, vil det i seg selv være faktorer som rekrutterer.

For mange LIS1-leger oppleves arbeidsbelastningen på jobb som for stor når de komme ut i distrikt. Kan den reduseres for LIS1?

- Jeg tror det dreier seg vel så mye om trygghet – eller mangel på trygghet, som det handler om faktisk arbeidsbelastning. Etter et år på sykehus er man vant til å jobbe mye, men også å ha kollegaer nær seg. Når man kommer ut i distrikt, kan man oppleve å stå mer alene. Det er viktig at LIS1-legen blir tatt godt imot på legekontoret. De må kunne forvente å jobbe sammen med etablerte kollegaer. De må bli sett, få god veiledning og de formelle forholdene må selvsagt være i orden. Det er viktig å poengtere at vi er forskjellige. På legevakt er det noen som ønsker høy vaktbelastning, mens andre ikke gjør det. Vi må ha respekt for disse forskjellene. Et annet poeng er at det er forskjell på legevakt i distrikt, der du er det første leddet i akuttkjeden, og legevakt i sentrale strøk, der du tar imot pasienter som allerede er triagert av sykepleiere. Dette stiller ulike krav til legen.

Er det andre konkrete tiltak som kan bidra til å øke rekrutteringen?

- Flere steder i landet er det opprettet ALIS-stillinger. Her er det ofte mange søkere. En ALIS-stilling gir trygghet med fastlønn, samtidig som man ikke trenger investere i en egen praksis fra første dag. Jeg tror det er viktig at nye leger har muligheten til å kunne velge et opplegg med fast lønn gjennom utdanningstiden.

Mange opplever å sitte alene når de kommer ut i distrikt. Hva kan gjøres for at LIS1-legen skal være mindre ensom?

- Fylkesmennene arrangerer samlinger for LIS1 i sine fylker. Denne ordningen kan videreutvikles. Kommunene kan gå sammen og danne faglige nettverk for LIS1-legene. Samtidig har vi som fastleger på det enkelte legekontor ansvar for å ta vare på den nye LIS1-legen. Som veileder må man ta seg tid til den nye kollegaen. Det kan være krevende, men alltid lærerikt. Er man ikke motivert til å drive undervisning, burde man heller ikke være veileder.

Ylf arbeider sammen med Legeforeningen for at det skal etableres flere LIS1-stillinger. Hva tenker du om å koble LIS1 til en LIS3-stilling i allmennmedisin?

- Jeg er nok litt av den gamle skolen og ønsker at man først får en generell basiskompetanse med kirurgi, medisin, psykiatri og allmennmedisin. Slik står man bedre rustet til å ta et godt valg når man skal velge retning videre. I andre land velger man spesialitet tidligere enn i Norge, og dette er et alternativ som nok eventuelt må utredes videre. Det viktigste er at man får rekruttert legene som ønsker å drive med allmennmedisin. Slik får vi de beste legene.

I en undersøkelse fra 2017 oppga nærmere 40% av LIS1-legene i distrikt at de jobbet i perioder uten veileder. Dette til tross for at det er noe de har krav på. Hvorfor følger ikke kommunene opp forpliktelsene?

- Dette er overraskende høyt. Der jeg har vært fastlege har det alltid vært mulig å rådføre seg med noen, enten fastleger eller leger på sykehus. Kommunen har det formelle ansvaret, samtidig som vi som kollegaer har et uformelt ansvar for å ta vare på LIS1-legen. At legene ikke opplever trygghet er selvsagt svært negativt for rekrutteringen.

Hvordan kan dere i Allmennlegeforeningen være med på å sikre at LIS1-legene får den veiledningen de har krav på?

- Gjennom den nye spesialistordningen får kommunene et større ansvar for allmennleger i spesialisering enn de har hatt tidligere. Jeg tror dette gjør at kommunene får øynene opp også for LIS1-legene. Det er viktig at de tar ansvar for utdanning av LIS1-legen, og ikke bare stiller opp med en veileder og bakvakt fordi de må!

I den samme undersøkelsen som ble nevnt over, svarte 70% at de har opplevd episoder der de har ønsket å rådføre seg med en kollega uten at det har vært mulig. Da kan det oppstå uheldige situasjoner. Er du bekymret for pasienten?

- Igjen et overraskende høyt tall!Jeg vet at det finnes mange kloke LIS1-leger som kan ta gode beslutninger. At LIS1-legene opplever å ikke får den hjelpen de trenger, er bekymringsfullt. Samtidig mener jeg alltid det vil finnes en «nødventil»; LIS1-legen kan alltid ringe vakthavende på sykehuset. De har plikt til å svare. Dette er selvsagt ikke det ideelle. LIS1-legen skal ha en allmennlege som bakvakt. Sykehusleger og allmennleger tenker ulikt. Det er nettopp det LIS1-legen skal lære.

Over til fastlegekrisen. Hva er det viktigste tiltaket for å berge fastlegeordningen?

- Vi må gjenopprette stoltheten og gleden ved å være fastlege. Fastlegen må kunne arbeide med høy faglig integritet innenfor en tids- og belastningsramme som gir et liv ved siden av.

Tror du man klarer å snu pendelen?

- Ja, fordi politikerne har skjønt at alternativene er ekstremt dyre og medisinskfaglig mye dårligere. Derfor tror jeg på en løsning. Uten fastlegen som portvokter, og kontinuiteten vi gir, vil sannsynligvis enda flere pasienter ende opp i spesialisthelsetjenesten. Det koster mer penger – veldig mye mer penger! Fastlegeordningen i Norge er en av de beste primærhelseordningene, om ikke den beste, i verden. Nå må vi jobbe for å bevare den.

Og helt tilslutt: Hvordan tror du fastlegeordningen er om 10 år?

- Mye vil nok være annerledes om 10 år. Medisinen og teknologien endrer seg, og befolkningens forventninger endrer seg. Samtidig vil det alltid være et stort behov for det gode, fysiske pasientmøtet og kontinuitet i behandling og oppfølging av pasientene. Mitt håp er at vi har en fastlegeordning om 10 år der pasientene scorer tjenesten like høyt som i dag, der pasienten og det medisinskfaglige står i sentrum, og der fastlegene har en levelig arbeidstid og arbeidsbelastning.