Legevakt med ambulansebåt og utekontor i fjordene

Da Ville Lande Borring var ferdig med sykehusåret i LIS1 på Ahus, satte han kursen nordover, nesten så langt nord man kan komme i landet, for å ha kommunetjeneste i Loppa kommune. En liten kystkommune vest i Finnmark med litt over 900 innbyggere der omtrent halvparten bor i kommunesenteret i Øksfjord, resten langs fjorder med bratte fjellsider som stuper ned i havet. Til fjordene finnes ikke bilvei, og man kommer kun frem med båt.

Hvorfor valgte du å ha distrikt i denne kommunen? - Jeg visste jo at jeg skulle til Finnmark siden jeg fikk LIS1 på Ahus med koblet distrikt til Finnmark, og var veldig lysten på å jobbe i en av de mindre kommunene. Mye vakt, vakker natur, ambulansebåt på Lopphavet og utekontor i fjorder uten veiforbindelse var ting som fristet, svarer han.

Utekontor. Enkelte dager har Ville det kan kaller for «utekontor». Da reiser han ut i havgapet med ferge eller hurtigbåt om morgen. Med seg har han en ryggsekk pakket med det som trengs av utstyr for dagens arbeid. Vel fremme rigger han seg til på et lite kontor der han tar i mot pasienter for konsultasjoner og blodprøvetaking. Ved arbeidsdagens slutt, pakker han sakene og reiser tilbake med ettermiddagsbåten. - Jeg synes det er en veldig fin ordning som gir folk ute i kommunen, mange eldre, mulighet til å treffe legen der de bor slik at de slipper å bruke en hel dag på å reise til Øksfjord. Dessuten er det jo ikke så verst å kunne starte dagen med en båttur i slike omgivelser, sier Ville. Han legger til at han tror at det å jobbe i en liten kommune gir mulighet til å følge opp og bli kjent med pasientene på en annen måte enn på et større sted.

Ambulansebåt på legevakt. Som i alle andre kommuner, har også Ville legevakt. Han forteller om firedelt vakt, der man i utgangspunktet er hjemme, men rykker ut når det skjer noe – enten til kontoret eller til pasienten. Mye er som i andre små kommuner, men på et område skiller Loppa seg fra de fleste andre distriktskommuner; rundt halvparten av befolkningen kan bare nås med båt. - Pasientene er avhengig av ambulansebåten for å kunne få hjelp. Båten har en godt utstyrt sykelugar som fungerer som både ambulanse og et lite legekontor i ett. Dermed har man mulighet til å reise til pasienten, løse problemet og reise tilbake. Båten går i allslags vær, også når det er for dårlig vær til at fly, helikopter og ambulansebil kan komme seg frem. På båten er det alltid skipper og matros som går i fast turnus, alle lokale sjøfolk. De er kreative, dyktige og hyggelige, og gjør det enkelt å føle seg trygg ombord, også når været er dårlig. I tillegg er det alltid en dyktig sykepleier eller ambulansearbeider.

Det er et stykke til nærmeste sykehus, kan jeg se for meg? - Hammerfest er nærmeste sykehus. Det tar vel snaut to timer med ambulansebåt når havet er rolig og båten ligger til kai i Øksfjord. I de fleste tilfeller vil dette være raskere enn for eksempel helikopter. Avstandene gjør at man oftere må iverksette tiltak prehospitalt sammenliknet med en liknende situasjon i mer sentrale strøk, som for eksempel å starte sepsisbehandling eller gi prehospital trombolyse. I Loppa kan man ha ansvaret for dårlige pasienter i flere timer før de kommer på sykehus, svarer Ville.

Reise eller ikke reise når pasienten ringer? Å ha LIS1-tjeneste i Loppa byr på utfordringer av en helt egen klasse sammen med et stort ansvar. Jeg spør Ville hvordan han synes det har vært nå som nesten seks måneder har gått siden han startet. Svaret er kort: - Utfordrende, lærerikt og veldig gøy. Han utdyper videre at det mest utfordrende har vært logistikken på legevakt. - Man får et nytt forhold til vær og avstander. Hvis jeg får telefon om en pasient ute i distriktet, må jeg ta stilling til om jeg skal reise, noe som gjør at jeg kan være lenge borte med båten, eller bli igjen. Man skjønner fort at utrykningstid for ambulanse på 25 minutter er urealistisk her. Samtidig vet folket hvor de bor. Særlig blant de eldre er det mange som ikke kontakter lege utenfor kontortid om de ikke må. Jeg tror de vet hvor viktig båten er for dem, og at de ikke vil binde opp ressursene i tilfelle det er noen andre som trenger det mer. Og når de først ringer er de ofte dårlige. Mye av logistikken på vakt ordnes heldigvis av mannskapet på båten. De kjenner lokalbefolkningen godt, vet hvor de bor og hvem man kan kontakte i lokalmiljøet. Underveis har de gjerne tatt et par telefoner, og når vi kommer frem er pasienten enten fraktet til kaien eller det står en bil klar til å kjøre oss til pasienten – uavhengig av vær, vind og tid på døgnet. Det er rørende å se hvordan lokalbefolkningen stiller opp for hverandre.

Mye ansvar. Som LIS1 i en kommune som Loppa, får man mye ansvar. Man står alene og må tenke selv. - Jeg har erfart at man kan finne gode løsninger på de fleste problemer bare man bevarer roen og resonnerer ut fra de opplysningene man har. Samtidig har man alltid muligheten til å konferere med noen. Er man usikker, er det bedre å konferere med noen enn å ligge oppe halve natten og lure på om man har gjort noe feil, forteller Ville.

Etter seks måneder som LIS1 i en av landets mest perifere kommuner, sitter du på en helt unik erfaring. Har du noen gode råd til dem som skal ut i distrikt å i høst? - To ting. Det ene er å være nysgjerrig og å ta jobben på alvor. Selv om man ikke nødvendigvis skal bli allmennlege senere, tror jeg det blir morsommere om man forholder seg til det som om man skal det. Da tror jeg også at man lærer mer. Det andre er å ta avgjørelser man selv kan stå inne for. Man skal selvfølgelig lytte til folk som kjenner de lokale forholdene, men av og til kan man bli møtt av annet personell som har ganske klare oppfatninger av hvordan en situasjon skal løses. Da er det viktig ikke å la seg overkjøre, og huske at det er en selv som har ansvaret for at de avgjørelsene man selv tar er forsvarlige.