Grus i samhandlingsmaskineriet

Etter legestudiet og påfølgende turnus/LIS1-tjeneste har alle leger i Norge god kunnskap om hvordan man skal skrive gode henvisninger. Man vet at man skal vurdere behovet for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten opp mot prioriteringsveilederen etter at man selv har gjort et godt stykke doktorarbeid.

Sykehusleger, fastleger og andre leger vet hvor viktig det er for pasientene at man har oppdaterte medisinlister. Alle forstår også at den som overtar ansvaret for oppfølging og behandling av en pasient er avhengig av en fornuftig oppsummering av hva som er gjort og en skisse for hva som skal gjøres fremover. Leger både i og utenfor sykehusene har opplæring i sykemeldingsarbeid og vet at det er den som vurderer behov sykefravær som også skal skrive sykemelding. 

Så har leger blitt en gjeng unnasluntrere som bevisst skyver arbeidsoppgavene over på andre kolleger?

En og annen slask finner man både her og der, men unnasluntrere er norske leger virkelig ikke. Sykehusleger rapporterer et sterkt engasjement for pasientene og for jobben, høy motivasjon og at arbeidet oppleves som meningsfullt. Stolte fastleger kjemper en innbitt kamp for at fastlegeordningen skal ha gode kår inn i fremtiden. Alle vil ha gode arbeidsvilkår og gode nok rammer til at man kan yte så god pasientbehandling som man forventer av seg selv.

Fastlegeordningen som ble innført i 2001, Helseforetaksreformen i 2002 og Samhandlingsreformen i 2012 har gitt store endringer i organiseringen av det offentlige helsetilbudet. I tillegg ser man nå begynnelsen på den varslede endringen i befolkningssammensetning som gir flere eldre, multisyke pasienter.

Arbeidsgiverforeningen Spekter har for lengst sendt ut varsel om at vinteren har ankommet. Den offentlige økonomien er stram og ser ut til å bli strammere. Pakkeforløpene rulles ut og politisk er det bestemt at nye og hinsides kostbare kreftmedisiner må finansieres uten ekstra overføringer. Da Samhandlingsreformen ble rullet ut i 2012 var sykehusenes kostnader til kreftlegemidler 697 millioner kroner. I 2017 var dette økt til 2.7 milliarder kroner.

Reformene har ikke bare påvirket tilbudet til befolkningen, men også arbeidsdagen til leger og annet helsepersonell. 

I sykehusene telles det meste: Epikrisetid, liggetid, beleggsprosent, ventetid til vurdering av henvisninger, til polikliniske vurderinger og til behandling, utnyttelse av operasjonsstuene, antall gjennomførte prosedyrer, antall gjennomførte poliklinikker og så videre. Alle kluter settes til for å nå predefinerte mål og på samme tid gjorde stor tiltro til elektroniske hjelpemidler som talegjenkjenning et grovt innhogg i sekretærtjenesten.   

På fastlegekontorene har man opplevd en betydelig økt arbeidsmengde de senere årene. For å nå målene om ventetid er polikliniske kontroller overført til primærhelsetjenesten. Kortere liggetid gjør at mer komplekse pasienter må håndteres i kommunene. Oppgaveoverføingen har fått skje uten at tilstrekkelige menneskelige eller økonomiske ressurser har fulgt med.

På papiret ser det bra ut: Bedre økonomisk kontroll (om enn ikke bedre økonomi), kortere ventetider og flere pasienter gjennom behandlingsforløpene. På legekontorene på sykehusene og i kommunene oppleves det mer hesblesende. Helsevesenet anno 2018 går på speed.

Selv om pasientene fortsatt har et meget godt helsetilbud er en naturlig konsekvens fra tid til annen at henvisningene ikke holder mål, at pasienten reiser før sykemeldingen er klar og at epikrisene ikke inneholder forventet informasjon. Det betyr ikke det samme som at leger ikke lenger vet hvordan det ideelt sett burde vært. Og det betyr ikke at leger i kryssilden mellom andre arbeidsoppgaver skal la være å forsøke å gjøre jobben til den som skal overta behandling, utredning eller oppfølging av pasienten så lett som mulig.      

Like lite som leger i primærhelsetjenesten kan bestemme at alt skal være klart for utreise og overflytting kl ti på hverdager, kan sykehusleger kreve at ø-hjelpstimene på fastlegekontorene skal legges først på dagen for å unngå rushtrafikk i akuttmottakene akkurat i vaktskiftene sånn i tre-fire tiden. 

Man må ha som utgangspunkt at det er som det er av en god grunn, og akseptere at man ikke vet alt om hvordan kollegaen på den andre siden jobber. Og man må ta utgangspunkt i at alle vil hverandre vel og det beste for pasienten.  

Samhandlingsutfordringer kan ikke løses på laveste nivå mellom leger på ulike arbeidsplasser. Grus i samhandlingsmaskineriet må løses av helseforetakene og av politisk vilje til å utjevne diskrepansen mellom forventninger og tildelte ressurser. Ingen kan lage gull av gråstein.

Det er på tide å kreve funksjonelle journalsystemer som ikke bare er papirversjonen presentert på en dataskjerm, gode nettbaserte løsninger for smidig kommunikasjon mellom ulike aktører og vi trenger virkelig å få orden på mikkmakket som heter medikamentsamstemming. Vi som er leger må rett og slett slutte å akseptere at vi må inn i fire-fem ulike dokumenter for å få klarhet i hva pasienten egentlig skal medisineres med. Vi må slutte å skyte på hverandre og sette ansvarshatten der den hører hjemme: På helseforetakene og på politikerne.