Gruppeveiledning for LIS, erfaringer fra onkologi

I somatiske sykehusspesialiteter spesielt vil den nye Spesialistforskriften medføre behov for utdanning av gruppeveiledere, og at man skjermer tid både for LIS og veiledere til veiledning. Enkelte utdanningsavdelinger i onkologi har allerede erfaring med gruppeveiledning og erfaringer derfra bør kunne komme andre spesialiteter til gode.  

Høsten 2017 ble det gjennomført en enkel, avidentifisert digital spørreundersøkelse blant gruppedeltakere i fire langsgående veiledningsgrupper; tre ved Ullevål og Radiumhospitalet ved Oslo universitetssykehus (OUS) og en ved Nordlandssykehuset i Bodø.

Veiledning kan defineres som en utviklingsorientert samtale der formålet er å bidra til refleksjon og ettertanke og gi hjelp til å gjøre kvalifiserte valg som vil kunne føre til endring og forbedring. Når gjensidig tillit preger veiledningen, kan den gi både støtte og utfordring.

Gruppeveiledning trekker inn flere erfaringer, bidrar med flere perspektiver enn en én-til-én-relasjon og kan dermed gjøre det lettere å ta ulike perspektiver og reflektere over egne prestasjoner.

Den aktuelle veiledningen ved OUS var i hovedsak for LIS, men konstituerte overleger hadde også anledning til å delta. I Bodø hadde man samlet LIS og overleger i samme veiledningsgruppe. Deltakerne i Bodø hadde derfor langt mer onkologisk erfaring enn legene ved OUS (tabell 1)

Veilederne var tre psykiatere og én arbeidsmedisiner, som alle har veiledningserfaring også av leger fra somatiske fagfelt. 

Legene i alle veiledningsgruppene var gjennomsnittlig mer enn middels fornøyd med veiledningen og opplevde den klinisk nyttig. Deltakerne ble oppfordret til selv å bestemme hvilke tema som skulle diskuteres. Dette ga både variasjon i tema og sikret at temaene reflekterte utfordringer som klinikere står overfor. Temaene inkluderte kommunikasjon med pasienter og med pårørende, om å forholde seg til ulike reaksjonsmønstre hos pasienter, formidling av prognose og av dårlige budskap og hvordan man skal forholde seg til pasienter i livets siste fase (Tabell 2).

Deltakerne opplevde både tilbakemeldinger fra de andre i gruppen og fra veilederne som nyttige og gruppeveiledning opplevdes videre som et egnet forum å diskutere de temaer man ønsket å ta opp.

Legene ved Nordlandssykehuset var jevnt over mer fornøyde enn legene ved OUS. De oppga høyere generell nytte og tilfredshet av veiledningen og mer opplevd nytte av de ulike temaene. Forskjellene kan skyldes ulik sammensetning av gruppen, men også at rammebetingelsene var forskjellige ved OUS og ved Nordlandssykehuset (Tabell 3).

Alle gruppene hadde veiledning 3-4 ganger i halvåret. I Bodø varte veiledningen 75 minutter og deltakerne som besvarte undersøkelsen oppga også at veiledningen tok 75 minutter. Ved OUS varte veiledningen 45-55 minutter, men halvparten av deltakerne mente veiledningen vanligvis varte i 30 minutter. Dette kan henge sammen med forsinkelser til veiledningen på grunn av morgenmøte eller at flere måtte gå før slutt for å ivareta andre oppgaver.

Deltakelsen har variert fra 2-18 personer på de enkelte veiledningsmøtene ved OUS (rapportert av veiledere), med hyppig utskifting på grunn av praktiske forhold som skjemalagt rotasjon, avspasering o.l. I Bodø var deltakerantallet stabilt og veiledningen foregikk i det faste legemøtet for enhetens leger, slik at andre visste at legene satt opptatt. Enhetsleder, som selv var lege, var også deltaker. Deltakelse av leder og overleger må antas å være med på å understreke graden av forpliktelse til å delta i gruppene. 

Tilbakemeldingene fra LIS i onkologi tyder på at gruppeveiledning kan være nyttig for å tilegne seg ferdigheter i kommunikasjon og etikk. Stabilitet, regelmessighet og passe store grupper (6-9 personer) vil kunne gi trygghet og dermed skape økt mulighet for å eksponere egen usikkerhet i gruppen, og gi anledning til å ta opp personlige erfaringer som kan være krevende for den enkelte.

På tross av organisatoriske utfordringer opplever respondenter fra alle veiledningsgruppene at de har kunnet nyttiggjøre seg veiledningen. Likevel er det viktig å påpeke at modellen de har valgt i Bodø med ledelsesmedvirkning, deltakelse av både overleger og LIS samt gode rammebetingelser for praktisk gjennomføring, gir gjennomgående høyere opplevd nytte av veiledningen enn tilfellet var ved OUS.

Den nye Spesialistforskriften fastslår at utdanningsvirksomheten skal legge til rette for at legene i spesialisering skal kunne gjennomføre utdanningen, delta i læringsaktiviteter for å oppnå læringsmålene, og legge til rette for at legen får nødvendig veiledning.

Erfaringene fra onkologien gir viktige innspill ved organisering av de gruppeveiledningstilbud som nå skal bygges opp ved sykehusene. Rammevilkårene er, som vist, viktige for utbyttet av gruppeveiledning. Ledelsesengasjement med støtte og tilrettelegging er nødvendig for å kunne få den stabilitet, kontinuitet og skjerming av veiledningstid som er viktige for å få et så godt utbytte som mulig av den innsats som legges ned.