Følelsen av klamme gule frakker og varme munnbind på et smitterom er kjent for de fleste sykehusleger. Hva om du i tillegg er gravid? Mange gravide lurer på om de utsetter seg selv eller fosteret for risiko ved å jobbe i ulike sykehussituasjoner, og svarene er ikke alltid lett tilgjengelig. Gravide leger melder til oss i Yngre legers forening at de selv må ta opp spørsmålet om eksponering (smitte/risiko på jobb), og at mange ikke blir klar over risikoen før etter at man har stått i en risikabel situasjon.
Arbeidsliv
Mange gravide lurer på om de utsetter seg selv eller fosteret for risiko ved å jobbe i ulike sykehussituasjoner. Her svarer bedriftslege Pål Brenno og bedriftsjordmor ved Oslo Universitetssykehus Lena Joa på spørsmål om hvilke forhåndsregler du bør ta som sykehuslege i klinisk jobb under graviditet.
Graviditet i seg selv innebærer ikke økt risiko for yrkesbetinget infeksjon hos helsepersonell, men det er mange situasjoner der man som gravid bør ta forbehold. Vi har snakket med bedriftslege Pål Brenno ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Der har man kommet langt i arbeidet med å trygge gravide ansatte, blant annet gjennom gode prosedyrer og god informasjon. Ved OUS får alle gravide ansatte tilbud om samtale med bedriftsjordmor for å kartlegge egen risikosituasjon. Målet er at flest mulig gravide skal ha de beste forutsetninger for å holde seg friske og dermed stå lenger i jobb.
OUS har ansatt 1,5 bedriftsjordmorstillinger som skal følge opp de gravide i foretaket. Disse gjennomfører mellom 400 og 600 samtaler med gravide i året. Lena Joa er en av bedriftsjordmødrene, og gir sammen med lege Pål Brenn oss et sammendrag av hvilke forhåndsregler du bør ta ved sykehusjobbing under graviditet.
Hvorfor tror du mange sykehus mangler god oppfølgning og tilrettelegging omkring smitte og risikabel atferd for gravide leger?
Jeg tror mange leger er pliktoppfyllende og ikke vil være til bry. Det er mange ting som kan være belastende under en graviditet, og det varierer fra gravid til gravid. Derfor er det viktig å oppsøke bedriftsjordmor/bedriftslege for å få en risikovurdering av arbeidet sitt. Noen steder er preget av «godt forankrede tradisjoner», i betydningen «sånn har vi alltid gjort det her, og sånn gjør vi det fortsatt» - selv om det ikke nødvendigvis er dokumentert hverken skriftlig eller muntlig. Det kan også sitte langt inne for den gravide å tilkalle bakvakt eller andre for å få hjelp i visse situasjoner.
Hvilken hjelp kan en gravid sykehuslege forvente med tanke på tilrettelegging?
Det aller viktigste er at du som ansatt informerer leder om graviditeten. På den måten kan man få i gang samtaler med bedriftsjordmor. Man kan også selv ta kontakt med bedriftsjordmor, og avtale en såkalt trepartssamtale, der også leders tilstedeværelse er vesentlig, slik at en enklere kan hjelpe den gravide med tiltak. Tiltakene som er nødvendige skal iverksettes, også hvis dette betyr at legen må omplasseres. Arbeidsgiver kan påtvinge omplassering dersom de ser på det som nødvendig, og man er pliktig til å følge de anvisninger som er gitt. Tilrettelegging kan være for eksempel være å unngå jobb med smittepasienter på isolat, eller ikke å ta imot pasienter med kjent CMV sykdom. CMV-eksponering er for øvrig et tema vi jobber. CMV kan være en svært skadelig infeksjon å få i svangerskapet, så ideelt sett burde alle som eksponeres for CMV teste seg tidlig i svangerskapet for å undersøke om de er CMV IgG positive, nooe som betyr at man har gjennomgått en CMV-infeksjon. Dersom den gravide ikke har hatt en CMV-infeksjon, bør hun skånes for disse pasientene i svangerskapet.
Hva kan en bedriftsjordmor bistå med?
De kan komme med råd og veiledning, både til arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidsgiver er forpliktet til å gjøre en risikovurdering av situasjonen sammen med den ansatte. Om man står i fare for voldsrisiko og det ikke er mulig å tilrettelegge slik at man unngår denne risikoen, får man svangerskapspenger, ofte gradert, allerede i starten av svangerskapet, men i mange andre situasjoner blir det en individuell vurdering av hva de gravide kan utsettes for. På noen avdelinger er det «uskrevne» regler om hva de gravide kan gjøre, for eksempel på ortopedisk avdeling der gravide ikke skal operere med sement eller gjennomlysning, på røntgenavdelingen der gravide ikke skal eksponeres for radioaktiv stråling eller på onkologisk avdeling der gravide ikke skal håndtere cytostatika eller arbeide med pasienter som er blitt behandlet med radiojod. På OUS jobber vi med å formalisere disse reglene. Mange har også skrevne regler, som følger av eHåndboka.
Dersom man for eksempel jobber vakter med risiko for smitteeksponering, hvordan vil du anbefale at man går frem med tilrettelegging?
Snakk med leder og bedriftsjordmor. Tidlig kontakt med bedriftsjordmor er ønskelig, slik at man får anledning til å belyse eventuelle utfordringer så tidlig som mulig i svangerskapet, gjerne i 1.trimester. Slik kan man få på plass en risikovurdering og en tilretteleggingsplan tilpasset den gravides arbeid.
Etter deres erfaring hva er det som får gravide til å stå lenge i jobb under svangerskapet?
Det som er krevende er at det ikke er fullverdig forskning på mange av de elementene gravide kvinner eksponeres for. Mye usikkerhet gjør at man baserer seg på antagelser. Et eksempel er at nattevakter i første trimester kan gi en økt risiko for spontanaborter. Det er vist sammenheng mellom dette i noen artikler, andre viser at det ikke er noen sammenheng. Derfor kan vi kun generelt sett si at alle gravide leger holdes unna stoffer med merket KMR (kreft, mutagent, reproduksjon), og at det ellers skal gjøres en risikovurdering i hvert enkelt tilfelle. Når den gravide er trygget i forhold hun er usikker på og blir møtt med forståelse og muligheter for tilrettelegging ved behov, er også sjansen større for at hun holder seg frisk og dermed står lenger i jobb i svangerskapet.
Hvilke situasjoner skal man være obs på som gravid?
Risikovurdering: Når en sykehusansatt blir gravid er arbeidsgiver pliktig til fortløpende å foreta en risikovurdering av kvinnens arbeidsmiljø, og om det kan være helseskadelig for den gravide. Det skal de ta hensyn til både arbeidsbelastning, smitte og annen eksponering. Den gravide skal ikke utsettes for uheldige eller skadelige arbeidsmiljøpåvirkninger. Husk at du som gravid også må tenke over hva du tror kan være risikabelt for deg selv og fosteret. Arbeidstilsynet har et skjema for tilrettelegging for gravide. Husk at du som gravid er forpliktet til å si fra dersom du står i en risikosituasjon du synes er vanskelig. Vi skal redde liv, men vi skal ikke risikere egen helse i prosessen! Ta rask kontakt med bedriftsjordmor og leder, slik at dere sammen kan utarbeide en risikovurdering og en tilretteleggingsplan. Tilrettelegging for gravide er en grunnleggende bedriftshelsetjeneste sykehusene er forpliktet til å levere til sine ansatte. Ta gjerne kontakt dersom dere på ditt sykehus har gode eller dårlige rutiner for gravide leger!
Kontakt: Bedriftsjordmor eller Avdeling for smittevern på ditt sykehus. Ta også gjerne kontakt med lokalt tillitsvalgt.
Trygderettigheter: Vaktfritak i siste trimester.
Svangerskapspenger: Friske gravide kvinner som ikke kan fortsette å jobbe under svangerskapet fordi det kan medføre risiko for barnet, og det ikke er mulig å tilrettelegge bort fra denne risikoen, kan få svangerskapspenger.
Sykepenger: Utbetales under svangerskap dersom den gravide er arbeidsufør som følge av sykdom eller medisinske komplikasjoner.
Smitte: Noen infeksjoner kan medføre en økt risiko for både mor og barn i svangerskapet. Mor kan bli sykere enn andre, mens barnet kan få fosterskader. Her følger en liste over ulike agens man skal være obs på som gravid helsearbeider (se faktaboks under).
Gravide helsearbeidere og forholdsregler mot smitte
Bakterielle infeksjoner
Ved vanlig bakterielle infeksjoner (stafylokokker, Gram-negative staver o.a.) er det ingen spesiell risiko for gravide sammenlignet med ikke gravide. Basale smittevernrutiner praktiseres for alle pasienter, og vanlige isolerings- og smitteregimer benyttes der det er indisert.
Bordetella pertussis (kikhoste)
Smittemåte:
Kikhoste smitter ved dråpesmitte og er meget smittsom. Inkubasjonstiden er 7-10 dager og pasientene er smittsomme i ca 3 uker etter symptomdebut, eller inntil 5 dager etter påbegynt antibiotikabehandling.
Risiko:
Kikhoste kan være farlig for barn under 2 år, spesielt spedbarn, men dødsfall er i dag sjelden. Voksne som er vaksinert som barn får avtagende immunitet med årene, og kikhoste hos voksne er derfor ikke uvanlig. Det er rapportert mange utbrudd i sykehus, også i nyfødtavdelinger, der voksne har vært smittekilden. Revaksinasjon anbefales derfor ca. hvert 10. år, spesielt for helsepersonell.
Forholdsregler:
Alle: Helsepersonell bør revaksineres mot kikhoste hvert 10. år. Pasienter med kikhoste skal isoleres med dråpesmitteregime til det har gått minst 5 dager etter påbegynt antibiotikabehandling.
Gravide: Kikhostevaksinen er sikker for gravide, og kan benyttes i siste halvdel av svangerskapet for at det skal dannes beskyttende antistoffer som overføres til barnet. Gravide som har vært utsatt for pasient med kikhoste uten bruk av beskyttelsesutstyr, og som ikke er vaksinert i svangerskapet, bør få boostervaksine og posteksposisjonell profylakse med erytromycin (10 dager) eller azitromycin (5 dager).
Listeria:
Smittemåte:
Gjennom næringsmidler, spesielt kjølelagrede matvarer med lang holdbarhetstid som spises uten videre varmebehandling. Slike matvarer er for eksempel vakuumpakket kjøttpålegg, gravlaks, røkelaks, rakfisk og mykoster, råmelksprodukter.
Fostre og nyfødte smittes transplacentært eller i fødselskanalen.
Mennesker kan også smittes direkte fra infiserte dyr. Smitte fra pasient til helsepersonell er ikke beskrevet.
Risiko:
Vanligvis asymptomatisk eller influensaliknende sykdomsbilde, men kan gi alvorlig sykdom hos fostre, nyfødte, eldre og immunsvekkende pasienter. Gravide kan smitte sitt barn uten selv å bli syk. Intrauterin infeksjon kan føre til fosterdød.
Neonatal listeriose kan, dersom smitten har skjedd intrauterint, opptre som prematuritet med nedsatt allmenntilstand og symptomer på multiorgansvikt.
Dersom smitten har skjedd i fødselskanalen eller nosokomialt, kommer symptomene etter tre eller flere dager i form av meningitt. Ved neonatal infeksjon er det høy letalitet.
Forholdsregler:
Alle: Basale smittevernrutiner med god håndhygiene.
Gravide: Ingen ekstra forholdsregler for gravide helsearbeidere i forbindelse med stell av pasienter.
MRSA
Gravide har ikke større risiko for å bli smittet med MRSA enn ikke-gravide. Men gravide som er bærere av MRSA må isoleres i forbindelse med fødsel på institusjon. Ved keisersnitt der det er indikasjon for antibiotikaprofylakse, må profylaksen eventuelt modifiseres i henhold til bakteriens følsomhet for antibiotika.
Forholdsregler:
Alle: Kontaktsmitteisolering med munnbind, eventuelt luftsmitteisolering ved økt risiko for smittespredning
Gravide: Ingen ekstra forholdsregler for gravide helsearbeidere.
Andre multiresistente bakterier (ESBL, VRE o.a.)
Gravide har ikke økt risiko for å bli smittet med multiresistente bakterier sammenlignet med ikke-gravide. Men ved bærerskap av ESBL, VRE o.a. må den gravide isoleres i tilknytning til fødsel på institusjon. Ved keisersnitt der det er indikasjon for antibiotikaprofylakse, må profylaksen eventuelt modifiseres i henhold til bakteriens følsomhet for antibiotika.
Forholdsregler:
Alle: Kontaktsmitteisolering.
Gravide: Ingen ekstra forholdsregler for gravide helsearbeidere.
Syfilis:
Smittemåte
Seksuell smitte. Direkte kontakt med infiserte lesjoner. Inokulasjon med infisert materiale (sprøytespiss o.l.)
Risiko
Stor risiko for spontanabort, dødfødsel eller medfødt infeksjon ved smitte gjennom hele svangerskapet.
Pasienten anses bare smittefarlig inntil behandling har pågått i 1 døgn.
Forholdsregler
Alle: Basale smittevernrutiner.
Gravide: Ingen ekstra forholdsregler for gravide.
Tuberkulose
Smittemåte:
Luftsmitte (inhalasjon) ved lungetuberkulose. Ved ekstrapulmonal tuberkulose med fistler/drenasje: luftsmitte eller kontaktsmitte. Ved tuberkulose hos barn, kan voksne slektninger være smitteførende.
Risiko:
Aktiv tuberkulose under svangerskapet kan medføre økt risiko for spontanabort og dødfødsel.
Forholdsregler:
Alle: Luftsmitteisolering skal praktiseres ved smitteførende lungetuberkulose inntil behandling har pågått i 2 uker når bakterien er følsom for vanlige midler til behandling av tuberkulose. Ved resistent tuberkulose kan varigheten av isolering bli mye lengre, og må vurderes på bakgrunn av behandlingseffekten. Ved ekstrapulmonal tuberkulose og muligheter for kontakt med infeksiøst materiale (fistler, drenasje): kontaktsmitteisolering med tillegg av munnbind.
Gravide: Ingen ekstra forholdsregler for gravide.
Virusinfeksjoner
Coxsackievirus, se enterovirus
Cytomegalovirus
Forekomst:
CMV-infeksjon forekommer hyppig i befolkningen. Den er spesielt vanlig blant småbarn, ofte uten erkjent etiologisk diagnose (feber, ukarakteristiske symptomer, mononukleose, luftveisinfeksjon). CMV kan gi alvorlige infeksjoner hos immunsupprimerte. I 20 års alder har ca. 50 % av befolkningen antistoffer som tegn på en gjennomgått CMV-infeksjon. I 30 års alder er 70 - 80 % antistoff positive. Antistoff beskytter imidlertid ikke fullt mot ny infeksjon. Etter gjennomgått infeksjon blir viruset liggende latent i kroppen, og kan senere blusse opp hvis immunforsvaret i kroppen svekkes. I sykehus opptrer CMV-infeksjon hyppigst hos barn og immunsupprimerte pasienter.
Smittemåte:
Virus kan utskilles i luftveissekret, tårer, urin, avføring, morsmelk, sæd og vaginalsekret. Høyest utskillelsesrate ses hos immunsupprimerte voksne og hos spedbarn/småbarn. Smitteoverføring skjer bare ved nær kontakt ("slimhinnekontakt"). Virus trenger ikke gjennom huden. Forurensning av hendene utgjør en risiko hvis man deretter berører øyne, nese eller munn uten å vaske hendene først. Gravide er ikke mer mottagelige for smitte enn andre.
Risiko:
CMV-infeksjon hos ellers friske personer er vanligvis lite alvorlig. Hos immunsupprimerte pasienter er infeksjonen ofte alvorlig. Ved infeksjon i svangerskapet kan også fosteret smittes. Ved primærinfeksjon (infeksjon hos gravide uten antistoff) skjer dette i ca 40 % av tifellene. Ca 20 % av de fostrene som smittes får medfødte skader (nedsatt hørsel, mental retardasjon o.a.). Smitte av fosteret kan skje i hele graviditeten, men risikoen for fosterskader er størst i første halvdel av svangerskapet. Tidligere gjennomgått CMV-infeksjon gir ikke full beskyttelse, men reduserer sjansen for fosterskade. Risikoen for CMV-infeksjon i svangerskapet er større ved annen gangs enn ved første gangs graviditet. Dette skyldes trolig smitte fra egne barn.
Yrkesrisiko:
Det er gjort undersøkelser for å finne ut om helsepersonell har større risiko for CMV-smitte enn andre yrkesgrupper. Ingen av disse undersøkelsene har alene med sikkerhet påvist økt risiko, men i noen av dem er det registrert en liten økning hos sykepleiere som arbeider med barn og immunsupprimerte pasienter. En samlet analyse viser også en noe øket risiko blant sykepleiere i barneavdelinger. Man kan foreløpig ikke helt sikkert utelukke at det er en liten risiko knyttet til pleie av pasienter med CMV-infeksjon.
Forholdsregler:
Alle: Basale smittevernrutiner og håndhygiene gir god beskyttelse mot CMV-infeksjon. Ved suging og andre prosedyrer som kan gi aerosoldannelse med CMV-holdig sekret, bør det brukes munnbind og briller eller visir.
Gravide: Gravide som er CMV antistoff negative bør unngå nærkontakt med CMV-holdig materiale (urin, luftveissekret), men kan forøvrig pleie pasienter som CMV-utskillere med anvendelse av basale smittevernrutiner.
Echovirus, se enterovirus
Enterovirusgruppen
Virus:
Enterovirusgruppen ble tidligere delt i 3: Poliovirus, coxsackievirus A og B og echovirus, men er nå inndelt i 5 arter, poliovirus og humant enterovirus A - D, med til sammen mer enn 90 ulike virus.
Sykdommer:
Meningitt, encefalitt, herpangina, hånd-, fot- og munnsyke, pleurodyni (Bornholmsyke), konjunktivitt, myokarditt, luftveisinfeksjon, infeksjoner hos nyfødte.
Smittemåte:
Kontaktsmitte (fecal-oral), men dråpesmitte og smitte over placenta kan forekomme. Virus utskilles i luftveissekret i opptil 2 uker og i avføring i mange uker til måneder.
Risiko:
Liten risiko for smitte av fosteret i første og annet trimester. En viss risiko for smitte av fosteret i tiden omkring fødselen, med økt risiko for alvorlig infeksjon hvis symptomene utvikles i løpet av barnets første levedager. Hos de fleste nyfødte er infeksjonen lite alvorlig, med varighet omkring en uke, men i noen tilfeller kan forløpet bli alvorlig, og det er rapportert en dødelighet på omkring 3 % hos nyfødte.
Forholdsregler:
Alle: Forholdsregler mot dråpesmitteisolering praktiseres.
Gravide: Da det ikke er praktisk mulig å teste på immunitet, skal gravide i siste trimester unngå å pleie pasienter med enterovirusinfeksjon.
Helvetesild, se vannkopper
Hepatitt A virus (HAV)
Smittemåte:
Fecal-oral. Virus kan finnes i avføringen fra noen dager før symptomdebut og normalt i 5 - 8 dager etter at symptomene oppstår. Smitte via kontaminerte matvarer eller vann. Inokulasjonssmitte gjennom sprøytedeling kan forekomme og i sjeldne tilfeller gjennom kontaminerte blodprodukter. Virus kan finnes i blodet fra 3 uker før og opptil et par måneder etter symptomdebut.
Risiko:
Hepatitt, mekoniumperitonitt hos fosteret (sjelden).
Forholdsregler:
Alle: Kontaktsmitteisolering i 1 uke etter symptomdebut, deretter basale smittevernrutiner. Inntak av selv et lite antall viruspartikler er tilstrekkelig til å gi infeksjon.
Gravide: Gravide som er hepatitt antistoff A negative skal unngå direkte kontakt med hepatitt A-holding materiale (avføring), men kan forøvrig pleie pasienter med hepatitt A.
Hepatitt B virus (HBV)
Smittemåte:
Inokulasjon parenteralt med blod eller blodkultur, stikkskader. Kan også overføres via slimhinner og sår.
Seksuell smitte. Perinatal smitte.
Risiko:
Smitterisiko ved stikkskader kan være opptil 30 % hvis den som utsettes for stikkskade ikke er vaksinert mot hepatitt B. Det er risiko for at virus overføres til fosteret, særlig hvis infeksjonen hos mor skjer i siste trimester av svangerskapet. Hvis mor er bærer av HBeAg (e-antigen) under fødselen, er risikoen for perinatal smitte 90 % uten forebyggende tiltak. Hvis mor får akutt hepatitt B i første eller annet trimester eller er bærer av bare HBsAg er risikoen mindre (0-25 %).
Forholdsregler:
Alle: Basale smittevernrutiner med vanlige forholdsregler mot blodsmitte.
Gravide: Gravide som ikke er immune (vaksinert med immunrespons, eller har hatt hepatitt B med immunrespons) skal ikke pleie pasienter med hepatitt B dersom der er risiko for ukontrollert blodsøl.
Oppfølging ved stikkskade er den samme for gravide som for andre. Hvis kildepersonen er HBsAg positiv eller hvis hepatitt B status er ukjent, og den som blir eksponert ikke er vaksinert mot hepatitt B eller har ukjent resultat av vaksinasjonen, skal det gis hepatitt B hyperimmunglobulin (HBIG) og vaksine snarest mulig, senest innen 7 dager.
Hepatitt C virus (HCV)
Smittemåte:
Inokulasjon/parenteralt med blod eller blodprodukter. Stikkskader. Kan også overføres via slimhinner og sår. Seksuell smitte kan forekomme, men er sjelden. Smitterisikoen ved stikkskade er gjennomsnittlig 3 %, det gjelder også gravide.
Risiko:
Risiko for smitte av fosteret når mor er HCV positiv er 2 - 5 %. Risikoen er avhengig av virusmengden i blod hos mor og er nær 50 % ved > 106 viruskopier per ml. Amming gir ikke risiko for overføring av HCV.
Forholdsregler:
Alle: Basale smittevernrutiner med vanlige forholdsregler mot blodsmitte.
Gravide: Ingen ekstra forholdsregler for gravide helsearbeidere.
Hepatitt E virus (HEV)
Virus:
Det finnes 4 forskjellige genotyper med ulik geografisk utbredelse, men det er mangelfulle data for mange land. Genotype 1 er særlig utbredt i Asia (India, Pakistan, Bangladesh, Kina) og enkelte afrikanske land, genotype 2 i Mexico og Nigeria, genotype 3 i mange land i Europa samt i USA, og genotype 4 i Kina og Japan samt noen få tilfeller påvist i Sør-Europa.
Smittemåte:
Fecal-oral, særlig via kontaminert drikkevann. Smitte fra gris er også vanlig i noen land, og utbredelse av genotype 3 i noen europeiske regioner synes knyttet til matprodukter fra gris. Hepatitt E smitter vanligvis ikke fra person til person, for genotype 3 regner man ikke med interhuman smitte, og smitte i sykehus er svært uvanlig. Inkubasjonstiden er oftest 4-6 uker, men kan variere fra 2-8 uker. Hepatitt E virus kan påvises i avføring hos 50 % av pasientene 2 uker etter sykdomsdebut, og det er rapportert ett tilfelle der virus kunne påvises etter 52 dager, mens viremi noen ganger påvises mye lenger, i forbindelse med immunsuppresjon opptil 1 år eller mer.
Risiko:
Ved hepatitt E skiller genotype 1 og 2 seg fra øvrige hepatitter ved en høy dødelighet hos gravide, og risikoen for død i siste trimester er 20-25 %. Dette gjelder ikke genotype 3, som dominerer i Norge, eller genotype 4. Vertikal smitte fra mor til barn med alvorlig hepatitt hos barnet kan forekomme, det gjelder spesielt genotype 1. HEV har ikke vært forbundet med medfødte misdannelser.
Forholdsregler:
Alle: Basale smittevernrutiner.
Gravide: Ingen ekstra forholdsregler for gravide helsearbeidere ved genotype 3 og 4, som er de vanlige i Norge. Hvis pasienten de siste 8 uker før sykdomsutbrudd har hatt opphold land der genotype 1 og 2 er utbredt (Asia, Afrika, Mexico), eller hvis det er verifisert genotype 1 eller 2, skal gravide ikke ha kontakt med pasienten.
Herpes simplex virus
Ikke-genital (vanligvis type 1):
Smittemåte:
Kontaktsmitte: Smitte til eller via hender. Virus skilles ut fra lesjonene og i spytt.
Risiko:
Ved primærinfeksjon i svangerskapet er det en viss risiko for passasje av virus over placenta, med mulighet for abort, dødfødsel eller medfødt misdannelser.
Genital (vanligvis type 2):
Smittemåte:
Seksuell kontakt. Smitte til eller via hender. Det er viktig å understreke at risikoen for å bli smittet av en pasient med genital herpesvirusinfeksjon er liten.
Risiko:
En viss risiko for passasje over placenta er sannsynlig, med mulighet for spontanabort, dødfødsel, prematuritet eller misdannelser. Stor risiko for overføring av virus fra mor til barn under fødselen eller ved for tidlig vannavgang.
Forholdsregler:
Alle: Basale smittevernrutiner.
Gravide: Pasienter med utbredt (generalisert) herpesinfeksjon skal ikke pleies av gravide. Ved lokalisert infeksjon ("forkjølelsessår", genital herpes o.l.) er basale smittevernrutiner tilstrekkelig og det er ikke nødvendig med ekstra tiltak for gravide.
Herpes zoster. Se varicella
HIV
Smittemåte:
Inokulasjon/parenteralt med blod eller blodprodukter. Kan også overføres via slimhinner og sår. Seksuell smitte.
Risiko:
Risikoen for Hivsmitte ved stikkskader er gjennomsnittlig 0,3 %, det gjelder også gravide. Smitterisikoen for barnet ved svangerskap, fødsel og amming når mor er HIV positiv er omkring 30 % uten antiretroviral behandling. Ved optimal behandling av mor og barn er risikoen for smitte til barnet under 1 %.
Forholdsregler:
Vanlige forholdsregler mot blodsmitte. Ingen ekstra forholdsregler for gravide helsearbeidere.
Ved stikkskade med HIV positivt blod, må posteksposisjonell profylakse startes snarest mulig, helst innen 2 timer. Det gjelder også gravide; posteksposisjonell profylakse kan trygt brukes av gravide. Posteksposisjonell profylakse bør styres av spesialist i infeksjonsmedisin, men kan påbegynnes av annen lege.
Profylaksen består av:
Truvada 1 x 1 sammen med:
1. Kaletra tabletter 2 x 2 eller
2. Reyataz 300 mg x1 og Norvir 100 mg x 1.
Influensa (alle typer)
Smittemåte:
Kontaktsmitte. Dråpesmitte. Luftsmitte.
Risiko:
De aller fleste gravide som får influensa blir friske uten komplikasjoner og uten at fosteret blir skadet. Gravide har likevel noe økt risiko for komplikasjoner av influensasykdom (for eksempel lungebetennelse) sammenliknet med ikke-gravide. Denne risikoen ser ut til å øke med svangerskapsvarigheten (økt risiko i 2. og 3. trimester). Hvis mor utvikler alvorlige komplikasjoner, for eksempel pneumoni, utgjør dette også en risiko for fosteret. Spedbarn har økt risiko for alvorlig sykdom og død av influensa sammenliknet med større barn og voksne.
Forholdsregler:
Alle: Isolering for dråpesmitte (isolering for luftsmitte ved pandemisk influensa). Vaksinasjon mot sesonginfluensa anbefales for alle, også gravide.
Gravide: Gravide som ikke er vaksinert skal ikke pleie pasienter med influensa. Fra 2 uker etter vaksinasjon benyttes samme forholdsregler som ikke-gravide. Hvis gravide som ikke er vaksinert blir utsatt for kontakt/dråpesmitte uten bruk av munnbind og beskyttelsesbriller, må det vurderes om det skal gis posteksposisjonell medikamentell profylakse. Antiviral profylakse må påbegynnes senest 48 timer ette siste eksponering.
Kusma (parotittvirus):
Smittemåte:
Dråpesmitte. Virus skiller ut i spytt og urin.
Risiko:
Det er usikkert om kusma innebærer en ekstra risiko for gravide. Sannsynligvis noe økt risiko for spontanabort. Gjennomgått kusma eller vaksinasjon gir beskyttelse.
Forholdsregler:
Alle: Isolering for dråpesmitte. Pasienten må betraktes som smitteførende i 10 dager etter at hevelsen har oppstått.
Gravide: Gravide som ikke er vaksinert eller ikke har hatt kusma, skal ikke pleie pasienter med kusma.
Meslinger
Smittemåte:
Luftsmitte. Dråpesmitte. Kontaktsmitte. Virus utskilles i sekreter fra luftveiene. Inkubasjonstiden er 10-14 dager og sykdommen starter med prodromale symptomer i form av feber, hoste, snue og konjunktivitt i 2-3 dager før utslettet bryter ut. Den smitteførende perioden er fra 4 dager før utslettet bryter ut til 4 dager etter.
Inngangsport for smitte er luftveier/munn/nese.
Risiko:
Risiko for overføring av virus til fosteret med mulighet for spontanabort eller prematur fødsel. Meget liten risiko for misdannelser. Økt risiko for alvorlig sykdom hos den gravide.
Forholdsregler:
Alle: Pasienter med meslinger skal isoleres med luftsmitteregime med åndedrettsvern. Personell som ikke er vaksinert eller ikke har hatt meslinger skal unngå kontakt med pasienter med meslinger.
Gravide: Gravide som har hatt meslinger/er vaksinerte skal bruke åndedrettsvern de første 4 dagene etter at pasientens utslett har brutt ut på lik linje med annet personell.
Parvovirus 19
Forekomst:
Parvovirus B19 er årsak til 5. barnesykdom (erythema infectiosum), som er vanlig forekommende i barnealderen. Ca. 60 % av kvinner i fertil alder vil ha gjennomgått infeksjon og vil være immune. Sykdommen er godartet og forløper vanligvis uten komplikasjoner.
Hos pasienter med visse anemityper kan Parvovirus B19 forårsake aplastiske kriser og hos pasienter med immundefekter kan infeksjonen bli kronisk og føre til alvorlig kronisk benmargssvikt.
Smittemåte:
Inkubasjonstiden ved erythema infectiosum er 1 - 2 uker, noen ganger opptil 3 uker. Parvovirus finnes i luftveissekret og blod hos infiserte pasienter fra cirka en uke etter smitte og i opptil en uke. Virus har også vært påvist i urin. Dråpesmitte ved nærkontakt er trolig den vanligste smittemåten, men luftsmitte kan trolig også forekomme. Smitte ved blodoverføring er beskrevet. Smitte har også forekommet i forbindelse med laboratoriearbeid med infiserte prøver.
Hos pasienter med erythema infectiosum er smittefaren størst før symptomene kommer. Når utslettet bryter ut er smittefaren liten og avtar raskt, slik at pasienten bare behøver å isoleres i 1 døgn etter utbrudd av utslettet.
Pasienter med aplastiske kriser utløst av parvovirus er smitteførende i ca 1 uke etter at symptomene debuterer. Virus finnes både i blod og luftveissekret.
Pasienter med immundefekter og kronisk parvovirusinfeksjon har betydelig mindre mengder av viruset i blodet enn de med 5. barnesykdom og aplastiske kriser. Data tyder også på at de er mindre smittefarlige.
Immunitet:
Pasienter som har gjennomgått infeksjon med parvovirus B19 får god og langvarig (kanskje livsvarig) immunitet mot sykdommen. Vaksine er foreløpig ikke tilgjengelig.
Risiko:
Ved parvovirusinfeksjon i svangerskapet angis risikoen for at fosteret skal smittes til 30 - 50 %. Risikoen for fosterdød (anemi og hjertesvikt) ved infeksjon hos mor er 2 % - 10 %, og er størst i de to første trimestrene av svangerskapet. Parvovirus gir ikke medfødte misdannelser.
Det er rapportert flere tilfeller av nosokomial parvovirusinfeksjon både hos pasienter og personale. Smittekilden har vært pasienter i inkubasjonsfasen av 5. barnesykdom og pasienter med aplastiske kriser. Foreløpig er det ikke dokumentert nosokomial smitte fra immunkompromitterte pasienter med kronisk parvovirusinfeksjon.
Forholdsregler:
Alle: Pasienter med 5.barnesykdom som innlegges i sykehus skal isoleres for dråpesmitte i 1 døgn etter at utslettet har brutt ut. Pasienter med aplastiske kriser skal isoleres for dråpesmitte i 1 uke etter symptomdebut. Ved kronisk parvovirusinfeksjon skal pasienten isoleres med kontaktsmitteregime så lenge sykdommen varer.
Gravide: Gravide skal være informert om den potensielle risiko som er forbundet med kontakt med pasienter med parvovirusinfeksjon. De bør unngå kontakt med slike pasienter. Ved utbrudd av 5. barnesykdom vil gravide med eldre barn oftest løpe større risiko for smitte i hjemmet enn i yrkessammenheng.
Seronegative gravide som kan ha vært eksponert for smitte bør kontrolleres med ca 2-3 ukers mellomrom. Ved påvist smitte hos en gravid må kvinnen henvises til gynekolog eller fødeavdeling.
Rubellavirus (røde hunder)
Smittemåter:
Luftsmitte. Dråpesmitte. Kontaktsmitte. Virus utskilles i sekreter fra luftveiene, fra åpne hudlesjoner, i urin og avføring. inngangsport for smitte er nese/munn/luftveier.
Risiko:
Stor risiko (90 %) for overføring til fosteret med alvorlig misdannelser som følge i de første 3 måneder av svangerskapet. Hos gravide som tidligere har hatt rubella eller som er vaksinert er det ingen risiko.
Forholdsregler:
Alle: Pasienter med rubella skal isoleres med luftsmitteregime.
Gravide: Gravide som ikke er immune skal unngå å oppholde seg i samme rom som pasienter med rubella.
Vannkopper og helvetesild
Smittemåte:
Luftsmitte. Dråpesmitte. Kontaktsmitte. Virus utskilles i luftveissekret og fra hudlesjoner. Smitte kan skje det siste døgnet før sykdommen bryter ut og til alle skorper er tørket inn. Helvetesild kan gi opphav til vannkopper hos personer som ikke er immune. Den smitter på samme måte som vannkopper, men er mindre smittsom.
Risiko:
De aller fleste voksne i Norge har gjennomgått vannkopper og regnes som immune.
Vannkopper i første trimester medfører fosterskader hos 0,4 - 6,5 %.
I andre og tredje trimester: Fosterskader hos 0-2 %.
Vannkopper siste 2 uker av svangerskapet: 24 % risiko for neonatal varicella.
Letalitet 10 % hos nyfødte ved vannkopper første 10 levedager.
Særlig i andre trimester er det risiko for alvorlig sykdomsforløp hos gravide.
Forholdsregler:
Alle: Pasienter med vannkopper skal isoleres med luftsmitteregime.
Gravide: Gravide som ikke er immune må unngå å komme i kontakt med eller oppholde seg i samme rom som pasienter med vannkopper eller helvetesild. Ved eksponering av seronegative gravide bør det vurderes profylakse med varicella-zoster immunglobulin, som må påbegynnes snarest, og senest 72 - 96 timer etter første eksponering. Posteksposisjonell profylakse med acyklovir har best effekt om den påbegynnes 7 - 10 dager etter første eksponering. Varicellavaksine skal ikke gis til gravide. Graviditet bør unngås i 3 måneder etter vaksinasjon.
Protozoinfeksjoner
Toxoplasmose
Smittemåte:
Smitte fra person til person forekommer ikke. Smitten foregår hovedsakelig ved spising av rått kjøtt og ved kontakt med katteavføring.
Risiko:
Når den gravide smittes i siste trimester, er det størst sjanse for at også fosteret smittes. Smitte i siste trimester gir imidlertid oftest en symptomløs infeksjon. Når den gravide smittes i første eller andre trimester, er risikoen for overføring til fosteret minst, men hvis dette skjer kan det føre til spontanabort, dødfødsel, prematur eller medfødte misdannelser.
Forholdsregler:
Alle/Gravide: Ingen ekstra forholdsregler er nødvendige i sykehus.
Hentet fra E-håndbok, OUS
Kommentarer