Forsvarlig arbeidstid - arbeidsgivers, tillitsvalgtes og den enkeltes rolle

Ved organisering av legers arbeidstid, må forsvarlighet vurderes i to relasjoner:

• At arbeidstidsordningene sikrer et forsvarlig arbeidsmiljø for de ansatte
• At arbeidstidsordningene sikrer at de ansatte kan yte forsvarlige helsetjenester

I begge relasjoner er forsvarlighet en såkalt rettslig standard, som utvikler seg over tid i tråd med samfunnsut­viklingen.

Etter arbeidsmiljøloven § 10-2 er det et grunnleggende krav at arbeidstidsordningene er forsvarlige. Arbeidstiden skal ikke organiseres på en måte som gjør at ansatte utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger og det skal være mulig å ivareta sikkerhetshensyn. Det generelle forsvarlighetskravet gjelder for alle arbeidstakere. Det er ikke mulig å avtale unntak fra kravet, heller ikke i tariffavtaler.

Arbeidstidsordninger som avviker fra lovens utgangspunkt og normal døgnrytme må vurderes opp mot kravet til forsvarlighet. Det vil for eksempel si ved nattarbeid, bruk av gjennomsnittsberegning og utvidet overtids­arbeid.

En forsvarlighetsvurdering må ­gjøres ved etablering av nye og ved endring av eksisterende arbeidsplaner. Det bør også gjøres jevnlige vurder­inger av eksisterende planer (for ­eksempel årlig) for å avdekke uforutsette belastninger som følge av ­arbeidsplanen.

Forsvarlighetsvurderingen kan ­medføre at arbeidstidsordningen må organiseres med strammere rammer om arbeidstiden enn det tariffavtalen gir mulighet til. Tariffavtalen angir ytterrammer for arbeidstiden. Det er ikke gitt at det er forsvarlig å benytte disse rammene fullt ut i alle vaktordninger. Er vaktene intensive bør de for eksempel være kortere enn vakter med lavere aktivitet.

Mennesker er også ulike, og det er stor individuell variasjon i hvordan arbeidstid påvirker den enkelte. Det kan knyttes til livsfase, helsetilstand eller generell kapasitet. Dette skal det også tas høyde for i arbeidstidsplan­leggingen.

Det er dokumentert at nattarbeid og lange arbeidsøkter har negative konsekvenser både for den enkeltes helse og for kvaliteten på arbeidet som utføres. Risikoreduserende tiltak kan for eks­empel være at planen sikrer tilstrekkelig hvile mellom arbeidsperioder og hvilepauser under vakten, at det ikke er flere nattevakter på rad, at intensi­teten i arbeidssituasjonen reduseres eller at arbeidsperiodene forkortes.

Også helsepersonelloven stiller forsvarlighetskrav. Forsvarlighetskravet er et grunnleggende prinsipp i norsk helserett, både som grunnlag for helsepersonellets faglige vurderinger i ­daglig praksis, organisering av tjenest­ene og vurderinger som gjøres av ­Statens helsetilsyn i tilsynssaker.

­Organisering av tjenestene er blant annet arbeidstidsplanlegging.

For det enkelte helsepersonell er det en plikt til å opptre i samsvar med de til enhver tid gjeldende faglige normer og lovbestemte krav til yrkesutøvelsen. Vurderingen må alltid være konkret ut fra den aktuelle situasjonen. Dette kravet er regulert i Helsepersonelloven § 4. Sett i sammenheng med arbeidstid, innebærer denne individuelle plikten at en lege som er for sliten til etter egen vurdering å yte forsvarlig pasientbehandling må si fra om det, om mulig avstå fra å yte pasientbehandling og be om hjelp.

Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse må sees i sammenheng med den plikt helse- og omsorgstjenesten har til forsvarlig virksomhet, bl.a. uttrykt i helsepersonelloven § 16. Virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Virksomheten er i denne ­sammenheng helseforetaket (eller sykehuset i privat, ideell sektor). Formålet med bestemmelsen er å sikre helsepersonell slike arbeidsforhold at de kan yte faglig forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen stiller dermed en rekke krav til organiseringen. Det innebærer blant annet at arbeidsgiver har ansvaret for at arbeidsplanen er satt opp og samlet arbeidsbelastning er slik at legene kan utføre sine oppgaver i tråd med kravet til faglig forsvarlighet.

Arbeidsmiljøloven og helsepersonell­oven legger ansvaret for forsvarlig organisering av arbeidstid for leger på arbeidsgiver. Det innebærer at dersom en arbeidsplan er uforsvarlig – enten av hensyn til den ansatte eller av hensyn til pasientbehandlingen – er det arbeidsgiver som har ansvaret og skal ta konsekvensene. Og det er arbeids­giver som har ansvaret for å sette opp arbeidsplanen, for prosess med tillitsvalgte, ansatte og verneombud, og for å fastsette planen forutsatt at den er innenfor tariffavtalens grenser.

Arbeidsgiver kan straffes for brudd på arbeidsmiljøloven og helsepersonelloven. Vi ser også at Helsetilsynet i saker om uforsvarlig pasientbehandling legger et stort ansvar på arbeids­giver for system og organisering.

Legene må likevel forholde seg til det individuelle ansvaret de som helsepersonell har til å yte forsvarlig helsehjelp. Leger har en aktivitetsplikt dersom de ser at arbeidsbelastningen/ arbeidstidsordningen er slik at de ikke kan yte forsvarlig helsehjelp.

Den enkelte må si fra dersom man ser at arbeidsplanen som sådan ikke vil være forsvarlig – og den enkelte må også si fra dersom planen i utgangspunktet fremstår forsvarlig, men en enkelt vakt utvikler seg til å bli for krevende.

Den enkelte kan til en viss grad påvirke arbeidsbelastningen. Legene har mulighet til selv å velge hvor mange timer utvidet arbeidstid man ønsker og klarer.

Det er et krav om den enkeltes ­samtykke til overtidsarbeid ut over 10 timer pr uke eller 25 timer pr 4 uker. I vurder­ingen av om man skal sam­tykke til overtidsarbeid, skal den ­enkelte ta hensyn til sin egen kapasitet og form. Det finnes også hjemler for vaktfritak, redusert arbeidstid, fritak fra overtid eller andre tilpasninger basert på individuelle forhold som den enkelte selv må vurdere om er aktuelle for seg.

Den enkelte ansatte kan ikke straffes etter arbeidsmiljøloven. I en tilsynssak vil den enkelte kunne ilegges sanksjoner for brudd på helsepersonellovens forsvarlighetskrav dersom vedkommende burde forstått at rammene ikke lå til rette for en forsvarlig yrkesutøvelse. Det vil vurderes som formildende ­dersom vedkommende har sagt fra, men likevel måtte yte helsehjelp.

Tillitsvalgte er gitt en viktig rolle i arbeidstidsplanlegging. I overens­komstens del A2 § 3.4 er det regulert en 7 trinns prosess for hvordan ­arbeidsplaner skal utarbeides. Her fastslås det innledningsvis at invol­vering av tillitsvalgte er et suksess­kriterium for en hensiktsmessig ­arbeidstidsordning. Som en følge av dette skal det tilrettelegges for dialog mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte gjennom hele prosessen.

Tariffreguleringen av sykehuslegers arbeidstid gir svært vide rammer, og forutsetter konkrete forsvarlighetsvurderinger og aktiv tilnærming fra tillitsvalgt.

Tillitsvalgte på den enkelte enhet kan komme i utfordrende situasjoner ved vurdering av arbeidsplaner. Legers arbeidsplaner er kompliserte. Det må tas høyde for en viss overtidsbruk, som skal ses i sammenheng med den avtalte arbeidstiden. Man har de legene man har på enheten – og det kan være for få til at reell forsvarlighet fremstår som mulig. Det kan være sprikende ønsker blant medlemmene. Noen ønsker lange arbeidsøkter, med lange friperioder, mens andre ser behov for kortere ­arbeidsøkter og hvile mer jevnt fordelt i planperioden. Det siste er det som forskningsmessig best sikrer forsvarlighet. Tett dialog med medlemmene, arbeidsgiver og verneombud er ­nødvendig.

Foretakstillitsvalgte kan avtale ­arbeidstidsordninger som gir utvid­elser ut over det som følger av A2 (ut over 19 timer i strekk og 60 timer en enkelt arbeidsuke). Fullmakten til å inngå slike avtaler er lagt på foretaks­tillitsvalgtnivå for å sikre en vurdering uten bindinger til den enkelte enhet, og sikre at vurderingen av forsvarlighet er gjort av flere tillitsvalgte – på enhetsnivå og på det høyeste tillitsvalgtnivået. Det er viktig at den foretaks­tillitsvalgte vet at legene omfattet av unntakene ønsker den foreslåtte ­arbeidstiden, at den tillitsvalgte på enhetsnivå mener den er forsvarlig og at den foretakstillitsvalgte også selv vurderer ordningen som forsvarlig. Vesentlige elementer er omfanget av nattarbeid, mulighet for hvile i løpet av vakten og sammensetningen av aktivt arbeid og beredskap.

Det er ingen hjemmel for sanksjoner mot tillitsvalgte for feil eller mangelfulle vurderinger av forsvarlighet i forbindelse med arbeidstidsplanlegging.

Legeforeningen sentralt har inngått svært vide unntak fra arbeidsmiljø­lovens arbeidstidsbestemmelser i ­sentral tariffavtale. Bestemmelsene har utviklet seg over flere tiår. De sentralt fastsatte unntakene skal omfatte svært ulike ordninger – fra store til små vaktlag, fra tilstedevakt med kontinuerlig arbeid på vakt, til hjemmevaktordninger med lite aktivitet. En arbeidsplan kan være forsvarlig i ett vaktlag, men helt uforsvarlig i et annet vaktlag.

Unntakene er rammet inn av kravet til forsvarlighet. I tillegg eksisterer rammer i form av blant annet prin­sippet om rullerende arbeidsplaner, at arbeidsbelastningen skal fordeles jevnt mellom deltakerne i vaktsjiktet, mulighet for vaktfritak, den enkeltes samtykke til UTA og samtykkegrensene for overtid. Arbeidsgivers, tillitsvalgtes og den enkeltes involvering i arbeidstidsplanleggingen skal også sikre våre medlemmer mot for stor arbeids­belastning.

Legeforeningen vurderer kontinuerlig behovet for innstramminger i arbeidstidsbestemmelsene basert på utviklingen i arbeidshverdagen i sykehusene og medlemmenes ønsker og behov for vern. Dersom du er opptatt av dette temaet, vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med tillitsvalgte eller din ­yrkesforening (for eksempel Over­legeforeningen) og engasjere deg i foreningens diskusjoner om arbeidstid for på den måten å påvirke utviklingen.

Legeforeningen og Spekter ønsker å bidra til gode prosesser knyttet til arbeidstidsplanlegging, og planlegger å utarbeide felles verktøy til bruk for tillitsvalgte og arbeidsgivere i dette viktige arbeidet.

Uforutsette vakter, tilfeldig overtid og utrykning på vakt er ulike former for overtid. Overtid kan pålegges når det er et særlig og tidsavgrenset behov for det (aml § 10-6).

Overtidsarbeid skal som hovedregel ikke overstige:

• 10 timer i løpet av 7 dager
• 25 timer i løpet av 4 uker
• 200 timer i løpet av 52 uker

Utvidelse av rammene kan avtales.

Arbeid utover 200 timer i løpet av 52 uker krever avtale med tillitsvalgt eller tillatelse fra Arbeidstilsynet. Tillitsvalgte kan avtale inntil 300 timer overtid i løpet av 52 uker.

Selv om det er inngått avtale mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte om utvidet overtid, har den den enkelte lege ikke plikt til å jobbe overtid som overstiger hovedreglene over (per uke, 4 uker og 52 uker). Overtid utover disse rammene kan bare pålegges arbeidstakere som i det enkelte tilfelle har sagt seg villige til det.

Det er i tillegg et krav at vernebestemmelsene i A2 overholdes.

Fastsatt i sentral tariffavtale (A2). Unntak fra vernebestemmelsene krever avtale med foretakstillitsvalgte.

Rammer for arbeidstid § 3.6.2:

• Et vaktdøgn skal ikke overstige 19 beregnede timer.
• Ukentlig arbeidstid skal ikke overstige 60 beregnede timer.

Krav til hviletid § 3.6.3:

• Det skal være minimum 8 timer sammenhengende hvile (i betydningen helt fri) mellom to arbeidsperioder, men minimum 10 timer mellom to planlagte arbeidsperioder tilstede på arbeidsplassen. •
• I tillegg krav til 8 timer hvile (i betydningen ikke aktivt arbeid) hvert døgn (i gjennomsnitt i arbeidsplanperioden).
• 28 timer sammenhengende fritid (i betydningen helt fri) hver uke.

• Ordinær arbeidstid er i utgangspunktet 35,5 eller 37,5 timer per uke avhengig av vaktordning og stillingskategori.
• Arbeidsgiver kan pålegge 2,5 timer pliktig utvidet arbeidstid (PUA) per uke. Arbeidstiden blir da 38 (35,5 + 2,5), eller 40 (37,5 + 2,5) timer per uke.
• Den enkelte lege kan i tillegg avtale ytterligere utvidet arbeidstid (UTA).
• UTA er frivillig, og kan sies opp med 8 ukers varsel.
• UTA øker gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid, og mange leger har derfor et høyere uketimetall enn 38/40 timer.

Først publisert i Overlegen nr 2, årgang 22.