Forskningens rolle i ny spesialistutdanning

Ved siden av pasientbehandling og -opplæring er spesialisthelsetjenestens hovedoppgaver utdanning av helsepersonell og forskning.

Første september trådde ny spesialistutdanning i kraft. Det faglige innholdet i sykehusspesialitetene kommer først på nyåret, og det har vært knyttet stor bekymring til forskningens plass i ny ordning.

Leger er medisinskfaglig ansvarlig for helsehjelpen. Kompetanse til kritisk å vurdere stadig flere publikasjoner i et etterhvert nærmest grenseløst antall tidsskrifter, er avgjørende for kunnskapsbasert behandling. Forskning skal være en regulator for når man skal trykke på gassen, og når man må sette på bremsen.

Forskningskritikk er en side av saken, men forskning er også det som driver medisinen videre. Klinikeres viktige rolle i forskningen bør være hevet over enhver tvil. Hvis forskningen får skje uten forankring med en fot på sykehusgulvet, øker faren for irrelevant bruk av ressurser.  

Felles for alle spesialiteter er de såkalte felles kompetansemodulene. Innholdet i disse er ferdigstilt.

De felles kompetansemodulene utgjør et grunnleggende sett av kompetanser alle leger må ha for å fungere i legerollen. Dette omhandler etikk, forebygging, forskningsforståelse, kunnskapshåndtering og systemforståelse, organisasjonsutvikling og ledelse.

Når det gjelder det som omhandler forskningsforståelse er læringsmålene generelle og overfladiske. Eksempler er læringsmålene «forstå grunnleggende epidemiologiske og statistiske begreper» og «Kjenne til vanlige studiedesign, hvilke forskningsspørsmål de kan svare på, og styrker og svakheter ved ulike design».

Læringsmålene som omhandler forskning er allerede dekket av grunnutdanningen for medisinstudenter. Eksempelvis heter det i studieplanen ved Universitetet i Tromsø at «Studenten skal kunne planlegge, initiere og gjennomføre et vitenskapelig arbeid. Studenten skal kunne anvende vitenskapelig metode, analysere data, framstille resultater, diskutere resultatene kritisk i forhold til anvendt metodikk og hva som er kjent kunnskap på området.»

Om det kommer ytterligere krav til forskningskompetanse i enkelte eller flere av spesialitetene vil først være klart rundt årsskiftet. 

I dagens spesialistutdanning har forskningstjeneste, herunder gjennomført doktorgrad/phd kunne telle som del av spesialiseringen fra 6 måneder til ett år, avhengig av hvilken spesialitet man tar.

Det ble tidlig klart at gjennomført phd ikke kom til å telle som før i ny ordning hvor oppnåelse av læringsmål og gjennomføring av minstetid på 6,5 år inklusive 1,5 år LIS1-tjeneste, vil være styrende for oppnåelse av spesialitet, ikke lengden på et forskningsopphold i seg selv. 

Den nye ordningen åpner imidlertid opp for at en tredel av spesialistutdannelsen kan utføres utenfor godkjent utdanningsvirksomhet. Utdanning ved andre læresteder må være avtalt med godkjent utdanningsvirksomhet som typisk er foretaket eller sykehuset. Dette åpner opp for at forskningstjeneste av lengre varighet fortsatt kan telle i spesialiseringen med inntil 20 måneder.

Forskningstjenesten kan for eksempel være ved å delta i gjennomføring av kliniske studier og klinisk behandlingsrettet forskning, ved forskerstillinger i utdanningsvirksomhetene, eller i forskerstillinger ved institusjoner som har avtale med utdanningsvirksomhetene der legene tjenestegjør. Det er samme krav til supervisjon og veiledning her som ved tjeneste utført ved godkjent utdanningsinstitusjon.

Det må være en uttrykt målsetting at flere leger har forskningskompetanse og driver aktiv forskning. Den ekstra oppnådde kompetansen og resultatene fra forskningen kommer både helsetjenesten og pasientene til gode.

Fordypningsstillinger gir leger i spesialisering unike muligheter til å kombinere spesialisering med forskning, fag- og kvalitetsutvikling uten økonomiske tap. Det er viktig at antallet fordypningsstillinger på landsbasis økes slik at flere leger i spesialisering kan ha nytte av denne ordningen.

Faste stillinger skal ikke være til hinder for fordypningsstillinger, og minst 10% av stillingene på hver avdeling bør være en fordypningstilling.  

Dårlige lønnsforhold i akademiske stillinger og få stillinger med kombinasjoner av klinisk arbeid og forskning er en barriere for rekruttering av leger til forskning. Ylf jobber for å bedre lønnsforholdene for leger i stipendiatstillinger og at det opprettes flere kombinerte stillinger.

Ny spesialistutdanning skal være en kvalitetsreform. Moderne medisin er en komplisert affære og man må aldri undervurdere nødvendigheten av høyt kompetent personell. Helse-Norge trenger leger som er mer enn helseprodusenter og det er viktig at ny spesialistutdanning bidrar til å heve den vitenskapelige kompetansen hos klinikere.