For høy arbeidsbelastning? Kan du gjøre noe selv?

Før jeg fikk barn gjorde det meg ikke så mye å jobbe overtid. Det er flaut å innrømme det. Da satt jeg mye overtid og registrerte den ikke. Jeg rasjonaliserte i mitt eget hode at det var greit å jobbe litt ekstra fordi jeg var så uerfaren. Helt ny i spesialiseringen. Det var fordi jeg kunne lite at jeg brukte lengre tid enn det som var satt av i arbeidstiden. Når jeg så mine mer erfarne kolleger haste av gårde for å rekke en barnehage, syns jeg det var deilig at jeg bare kunne bli sittende. Da jeg var gravid unnskyldte jeg egen overtid med at jeg nok jobbet litt tregere med et menneske innabords. Nå har mine to (snart tre) barn lært meg en skikkelig lekse; jeg vil ikke jobbe gratis. Min og alle mine kollegaers fritid er dyrebar og jeg har vært skikkelig ukollegial før. Det vil jeg ikke være lenger!

Hva gjør du egentlig for å få sykehushverdagen din til å gå opp? For dette gjelder ikke bare meg. Mange av oss jobber gratis hver eneste dag i norske sykehus. Har du Dips-tilgang hjemme og jobber på kveldene? Kommer du før arbeidstid for å være sikker på at du rekker den barnehagen? Sitter du med papirarbeid i dine avspaseringsuker? Kanskje du sitter noen timer etter nattevakt og jobber? Dropper du å spise lunsj? Er ikke dette overtid? Har ikke du litt for stor arbeidsbelastning hvis du holder på sånn? Registrerer du denne tiden? I 2018 avdekket Ylf at ca. halvparten av LIS-leger ikke har tid til å ta matpause. Ca. 70 % av de spurte opplevde at vaktarbeidet var så belastende at det gikk ut over fritid og familieliv (1). Så trist, men du er kanskje ikke så overrasket over disse funnene du heller?

Christian E. Haugen er medisinstudent på 6. året i Bergen og ønsker seg anstendige arbeidsforhold og et liv utenom jobben som lege (2). Han peker på at politikerne må ta sitt ansvar og se på organiseringen av norsk helsevesen. Bjørg Bakke mener i sitt innlegg i Tidsskriftet blant annet at Legeforeningen burde jobbe hardere for oss når det kommer til arbeidsvilkårene på sykehus (3). Jeg er ikke uenig med noen av dem, men kanskje flere enn meg også burde se på organisering av egen hverdag og egne valg? Er det lov å rekke opp hånden og si at man er litt medskyldig selv? Saken er at jeg vet at mange puster meg i nakken. Jeg vet at mange har lyst på den LIS-stillingen jeg har og derfor har jeg strukket meg ganske langt. For jobben min vil jeg gjerne beholde. De korte vikariatene vil jeg gjerne ha forlenget. Jeg vil bli likt. Være en ressurs. Jeg elsker jobben min. Min påstand er at vi unge leger strekker oss alt for langt! Vi jobber for mye gratis og vi må faktisk også gjøre noe selv for å endre denne kulturen. Nå skal du få høre hvorfor jeg har belegg for å si dette selv om det kanskje provoserer deg. Og hvorfor jeg tør å påstå at flere enn meg bør legge om stilen.

Tall fra Legeforeningens undersøkelser fra 2016 viser at leger årlig jobber 972 årsverk gratis. Det er nesten 2 millioner overtidstimer. Dette er jo galskap! Klarer du å ta innover deg disse tallene? 972 årsverk tilsvarer den legearbeidskraften som trengs for å drifte et middels stort norsk sykehus i ett helt år. Og dette skjer gratis! (4). Hadde jeg skjønt hva jeg gjorde da jeg satt masse overtid før, mens jeg så mine kolleger haste av gårde for å rekke den barnehagen, håper jeg at jeg hadde gått hjem og meldt om for stor arbeidsbelastning. Men så klok var jeg ikke.

Min drøm er helt klar; jeg vil bli en stødig barnelege. Jeg ønsker å gjøre jobben min skikkelig. Det er jeg sikker på at du også vil. Men er vi ikke bare veldig ukloke og egentlig ukollegiale når vi jobber så mye gratis? Hvorfor gjør vi dette dag etter dag, time etter time, uten å skrike høyt at vi ikke vil mer? Hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Er det fordi du også er redd det korte vikariatet ikke skal fornyes?

Dette krever innsats fra både deg og meg, fra oss alle. Dette vil aldri skje av seg selv. Ingen «flinkiser» eller hamsterhjul stopper av seg selv. Så lenge både du og jeg fortsetter med denne dumskapen, vil ingen andre kollegaer slutte med det heller. Dette er et LIS-problem og det er bare vi som kan gjøre noe med det. Vi må spille på lag folkens! Passe på hverandre. Ikke la kollegaen ved siden av jobbe seg i hjel. Det kommer vi alle dårlig ut av. Vi skal vare et helt yrkesliv! Vi skal ha det bra på veien. Og pasientene våre fortjener opplagte folk med vett til å ta vare på seg selv.

Så kjære unge kollega, du må roe ned tempoet. Du må gå hjem til tiden. Hjem til ungene, kjæresten, sykkelen, fjellet eller det som gir deg livsmot og arbeidslyst til dagen etter. Du må melde fra når arbeidsbelastningen er for stor. Du må stå på kravene for svingene. Så lover jeg å gjøre det samme!