- Finnes ikke arbeidsoppgaver til flere LIS1-leger

Stiller man spørsmålet om man trenger flere LIS1-stillinger til Norsk medisinstudentforening (Nmf) er det liten tvil om svaret. Mange studenter må påregne å vente en periode fra de er ferdige med studiet til de får LIS1-stilling.

Køen skyldes en overproduksjon av leger. Noen vil hevde at det er bevisst, men det er nok tvilsomt. Antall studieplasser i Norge holdes stabilt på det nivået det er. Så lenge finansieringsordningene gjør utenlandsstudier lett tilgjengelig vil det også være en viss produksjon av leger derfra. I tillegg kommer utenlandske eksterne søkere til LIS1-stillinger.

Ifølge Helsedirektoratet var det 454 stillinger som ble besatt våren 2018 og dette utgjorde 36 % av søkermassen. Det er åpenbart langt flere søkere enn det er stillinger. De som ikke fikk stilling må skaffe seg såkalte ventejobber og vente til neste søknadsrunde.

Det ble foreslått å opprette ytterligere 200 stillinger for å ta ned denne køen. Men er det egentlig plass til 25 % flere LIS1-leger? Selv de minste sykehus baserer seg kanskje på en 6-delt turnus, og disse vil gå opp til 8-delt.

En ting er de økonomiske konsekvensene, en annen er hvor meningsfylt en slik 8-delt tilværelse vil være. På større avdelinger vil man kanskje gå fra 10 til 13 LIS1-leger. Man trenger ikke ha mye erfaring fra hverken små eller store sykehus for å skjønne at det overhodet ikke finnes arbeidsoppgaver til alle disse. Man vil i prinsippet være en betalt hospitant med to-tre vakter i måneden.

Det er også hevdet at ved å øke antall LIS1-stillinger vil det i andre rekke være lettere å besette stillinger i periferien. Det er rimelig naivt.

Perspektivet er da at hvis 0 % av LIS 1 legene per dags dato forelsker seg i sykehus med rekrutteringsbehov så vil litt lavere lønn og reduksjon av arbeidsoppgavene gjøre at noen faller pladask for stedet. Det minner litt om Westmorelands taktikk i Vietnam. Hvis teppebombingen ikke virket så var det jo åpenbart et for lavt antall bomber.

Et annet aspekt er at ved å sprøyte inn ytterligere 200 LIS1-leger flytter man problemet et nivå opp, nemlig til LIS2-stillingene.

Ansettelsesprosessene rundt LIS1-stillingene er jo allerede nærmest en farse. På store sykehus er det komiteer som går gjennom hundrevis av søknader. Hundrevis går rett i papirbøtta basert på kriterier som i beste fall er delvis offentlige. Noen få blir innkalte til intervjuer med disse komiteene i seremonier de trolig ikke har opplevd siden konfirmasjonen. Resultatet skal være 50 % kvinner, 50 % menn og minst en farget.

Hvis man synes den politiske korrektheten i LIS1-ansettelser er komisk, trenger man heldigvis bare heve blikket litt og så er man over i det ville vesten - ansettelser på LIS2/3 nivå og overlegenivå. Der har man gått litt andre veien. Formelle rangeringer av søkere eksisterer knapt og ansettelse avgjøres basert på en suppe av trynefaktor, intriger, baksnakking, inkompetanse og metoo-saker. Heldigvis er det jo lett å kvitte seg med en LIS3 som har fått fast stilling så det gjør jo ikke så mye om man tar feil.

Så nei, vi trenger ikke flere LIS1 stillinger. Man kunne tenkt seg andre alternativ som f.eks fjerne krav om LIS1-stillinger for enkelte spesialiteter. Det er egentlig ingen grunn til at alle skal pløye seg gjennom den samme løypa.