Fastlegeordningen og kommunenes besøkelsestid

Kommunene er ansvarlige for distriktstjenesten i turnustjenesten. Ved sist medlemsundersøkelse til nyutdannede leger svarte til sammen 55 % at de under turnustjenesten til tider måtte jobbe uten veiledning. 40 % hadde jobbet uten veiledning på fastlegekontoret, like mange ved tjeneste i sykehjem og 30 % ved arbeid på helsestasjon.

Blant dem som rapporterte manglende veiledning, hadde en av fem ikke veiledning overhodet. Ti prosent manglet veiledning i perioder på 10 sammenhengende dager eller mer.

Fastlegeordningen er under press og det er opprør. Legene i primærhelsetjenesten er populære samarbeidspartnere og forteller om tilførsel av stadig nye oppgaver. Midt oppe i den voksende porteføljen blir de sittende med ansvaret for sykere pasienter og etterbehandling og oppfølging av pasienter som har fått sin behandling initiert i spesialisthelsetjenesten.

Sykehusene behandler også stadig fler. Samtidig reduseres tilgjengelige sengeplasser til et bunnivå i europeisk målestokk. En naturlig konsekvens er da at liggetiden må forkortes og at beleggsprosenten i gjennomsnitt ligger på rundt 90 %. Siden dette i praksis betyr at det regelmessig er flere pasienter enn senger, har sykehusene de siste årene jobbet aktivt for finne systemer som kan hindre pasientene å legges inn. Primærhelsetjenesten får ansvaret.

Alle er fornøyd med fastlegeordningen. Befolkningen, de folkevalgte, kommunene og sykehusene. Men fastlegene selv er ikke like fornøyd. Det virker som at grensen for arbeidsoppgaver er nådd – for lenge siden. Det har lenge vært vanskelig å få leger ut i grisgrendte strøk. Nå er det også vanskeligere å rekruttere nye fastleger til mer urbane områder.

Årsaken er nok sammensatt og sikkert ulik fra område til område. For distriktene kan man ikke se bort fra det faktum at halvparten av leger under 35 år i dag er gift eller samboer med en annen lege. Så sent som på nittitallet gjaldt dette under 20 %. Når flertallet av nyutdannede leger ønsker å jobbe i sykehusene, blir antallet potensielle nye distriktsleger redusert.

De aller fleste fastleger er selvstendig næringsdrivende. Noen synes det er interessant i seg selv å lede sin egen bedrift. For de fleste som studerer medisin er nok bedriftsøkonomi i utgangspunktet godt ned på listen over kjerneinteresser. I byene koster det ofte flesk å kjøpe seg inn i en praksis. De færreste er født med en sølvskje i munnen og praksislånet legger seg på toppen av studielån for seks til åtte års studier, et blodferskt boliglån og billån. Fravær fra praksis betyr manglende inntjening, mens de faste utgiftene holdes på stedet hvil.

Å være lege innebærer stort ansvar. Dette gjelder selvfølgelig både om man jobber i sykehus eller i primærhelsetjenesten. Samme hvor man jobber er det avgjørende for trivsel og stressnivå at man jobber under rammer som gjør at man kan gjøre en god jobb. Skuldrene blir høyere og høyere og magen stadig surere ettersom man dras fra skanse til skanse. En løsning blir å ta med seg jobben hjem, men både legen, legens familie og pasienter tjener nok på at legen også har nok fritid. Alle klarer å jobbe under stort press i perioder. Få holder ut hvis dette blir normen.

Organiseringen av fastlegeordningen får stor oppmerksomhet. Det er mye som må gjøres for å sikre en bærekraftig fastlegeordning, og uten en bærekraftig fastlegeordning vil også sykehusene blø.

Finansieringsmodellen må korrigeres og arbeidsbelastningen tilpasses de menneskelige ressursene. Men i dette ligger det at kommunene også må bli flinkere til å gjøre primærhelsetjenesten attraktiv for nyutdannede leger. Det er allerede i dagens system manko på fastleger. Ved en reduksjon av listelengder må man ansette enda flere på toppen av disse.

I dette kullet nyutdannede leger så i underkant av 30 % for seg en fremtid som fastlege. De to årsakene som klart dominerer for at disse ønsker seg til allmennmedisin er faget i seg selv (88 %) og arbeidstiden (81%). Vanligste årsaker til at de nyutdannede legene ikke ser for seg en fremtid i primærhelsetjenesten er at andre fag anses som mer interessante (78 %) og arbeidsbelastningen (65 %).

En bærekraftig fastlegeordning krever selvfølgelig at alle aktører tar tak i det som frustrerer og sliter ut dagens fastleger. Dette alene vil ikke være tilstrekkelig hvis man skremmer bort fremtidens potensielle fastleger ved å tilby turnuslegene dårlige vilkår.

Alt henger sammen med alt, men kjenner kommunene sin besøkelsestid?

En av fire av medlemmene svarte at de enda ikke hadde bestemt seg for hva de ville jobbe med. Her har kommunene et fruktfat av potensielle samarbeidspartnere eller ansatte. For at disse etter hvert skal fristes tilbake til allmennmedisin må kommunene gjøre seg attraktive. Å sikre uerfarne leger trygge rammer for sin yrkesutførelse vil være en god begynnelse.