Familieregnskapet

Det er gubbelunsj på Kirurgisk avdeling. Pensjonerte kirurger som sper på med litt poliklinikk i ny og ne samler seg rundt matpakka og forteller røverhistorier fra gamle dager. Fra den gang de gikk fra ankelbrudd til tykktarmsoperasjon og kanskje avsluttet det hele med et keisersnitt.

Med store øyne og ører lytter vi unge til de harde bud om å få callingen på fredag morgen og beholde den til mandag kveld. Og ja; man var den eneste doktoren, eller rettere sagt kirurgen, på huset. Disse lunsjene var en av de tingene jeg gledet meg til. Innimellom all praten om nedleggelse og innsparinger i distriktene, hvem liker ikke å kjenne suset fra en svunnen tid? 

Det jeg lurte på hver gang jeg satt i disse lunsjene, var: Hvem passet ungene da pappa fikk callingen tidlig fredag morgen og var borte til mandag kveld? Hvem var der de kveldene og nettene han aldri kom hjem?   

-Ungene? Nei, altså, hun var jo hjemme. «Hun», det var kona, den hjemmeværende kona. Han, var den habile og erfarne kirurgen som hadde sett det meste, operert det meste, som var respektert og uunnværlig.

Vi spoler litt fremover. Jeg er en kvinne som lever drømmen i 2017. Jeg er gift med en mann som ikke er lege og som ikke jobber vakter. Jeg har to barn, men er absolutt ikke hjemmeværende. Hjemme er kanskje det stedet jeg oppholder meg minst. 

Jeg avtjener gruppe 1 tjeneste innen kvinnesykdommer og fødselshjelp. Det innebærer at jeg, for å bli spesialist, må pendle til et større sykehus. Det er ingen krise, men jeg tilbringer om lag ti timer i bil hver uke, timer jeg prøver å fylle med noe mer fornuftig enn å bytte mellom P4 og Radio Norge.

Disse ti timene er forsvunnet fra familieregnskapet. Det er timer jeg tidligere har brukt til å ta vare på barna, mannen, vaske klær, hus, bil, betale regninger. Kanskje ble det til og med en time ekstra til en halvliter med de unge og lovende på den brune puben nede i gata.

Det vanket mange velmente råd før pendlingen skulle bli en del av hverdagen. Vaskedame og matkasse, sa de. -Så blir det lettere for deg å lage middag og holde huset rent. Men jeg trenger den hjemmeværende kona som de gamle kirurg-gutta hadde. Hun som tok ordentlig godt vare på barna, skapte ro og orden i huset.

Kanskje ville mannen min og barna mine hatt det bedre, hvis jeg var en som jobbet i en halv dagstilling i en litt mindre altoppslukende jobb enn den jeg er så heldig å ha. Kanskje ville alt ha vært bedre for dem hvis jeg var en som vennlig og stressfritt sendte de små til skole og barnehage. En som deretter puslet rundt i huset og laget små stabler av interiørblader på et avlastningsbord med en Omaggio-vase og noen friske tulipaner.

Det er vanskelig å forklare dem at man etter enkelte vakter må sove i flere timer når man kommer hjem, fordi man har løpt mellom fødestuer og hastekeisersnitt, stanset alvorlige blødninger og tilsett en sirkulatorisk ustabil pasient.

-Mamma har reddet to liv i natt, kjære, ett stort og ett lite, så jeg må sove nå. -Har du ikke fått hvilt deg i det hele tatt, da? spør den voksne. Jo, men jeg klarte ikke å slappe av, for jeg var så bekymret for henne som reiste hjem, som var litt for frisk til å ligge i sykehus, men tenk om det ikke gikk bra?

Jeg hadde døgnvakt da jeg viste et bilde av barna mine til en barnepleier. Jeg er så stolt av dem! -Han minste der savner vel mamma’n sin han ja, sa barnepleieren, med lys og tilgjort stemme. Han gjør vel det, svarte jeg tonløst. 

-Han trenger vel pappa’n sin han lille der, ja. Det tenker jeg nok at gutta i gubbelunsjen ikke hørte så ofte. Vi har fortsatt langt å gå. Arbeidsvilkår for leger har blitt litt bedre. Det er få som er alene på vakt. Vi stenges ikke inne en hel helg på et sykehus i distrikts-Norge.

Men det krangles fremdeles. Nylig har det vært arbeidsrettssak. Vi vil at høygravide leger skal få slippe å løpe rundt med vaktcallingen. Vi vil ha forutsigbarhet og medbestemmelse i vaktplanene våre. Jeg vil være lege. Men jeg vil også være mamma.

Stereotypiene lever videre også på hjemmebane. Jeg er vakthavende på sykehuset, og samtidig har jeg bakvakt hjemme. Hvor er den treningsbuksa? Vi trenger flytende Paracet. Har vi det? Kan du kjøpe doruller på vei hjem? 

Jeg har tilbragt store deler av natten på terrassen sammen med et barn med falsk krupp. Han ville bare ha mamma. Hvordan vil morgenmøtet reagere når jeg ringer og forteller at jeg må ta ut en egenmeldingsdag?

En kveld jeg satt sammen med datteren min, sa hun plutselig: -Du er ganske tøff, du, mamma.

-Jaså?

-Ja, du redder unger som ikke vil fødes, og det er liksom jobben din. Dritkult. Jeg vil bli som deg.

Jeg er fremdeles veldig glad for at jeg ble lege. Faktisk kunne jeg ikke tenke meg noe annet. Og kanskje har jeg på magisk vis, jeg aner ikke hvordan, klart å få til det jeg synes må være noe av det aller viktigste ved utdannelse og arbeid, nemlig å bli et godt forbilde for datteren min.

Jeg gjør en forskjell i andre menneskers liv. Jeg blir god i et fag. Men det valget koster meg også. Jeg kunne ikke komme på foreldremøte. Jeg fikk ikke til å følge i barnehagen. Jeg sovnet på sofaen da jeg skulle lage en romantisk middag.

Regnskapet er enda ikke gjennomgått. Ingenting er klart. Jeg vet fremdeles ikke hvor stor kostnaden kommer til å bli, og jeg håper at jeg ikke har regnet feil.