Fagmiljøer foren eder!

Ny spesialistutdanning (LIS 2 og LIS 3) trer i kraft om et halvår. For å bli legespesialist etter ny ordning må man dokumentere at man har oppnådd forskriftsfestede læringsmål i sin spesialitet. For å oppnå et læringsmål må LIS-legen gjennom en eller flere læringsaktiviteter innen fagområdet læringsmålet dekker. Læringsaktvitetene er ikke forskriftsfestet, men i praksis opp til hver enkelt avdeling (!) å fastsette.

Læringsmålene omhandler alt fra etikk og moral via det å kunne behandle bestemte sykdommer og videre til forskning. Og alt mulig mellom dette. Nevrokirurgi har 36 læringsmål. Onkologi har 68. Bare for å nevne to spesialiteter.

Men hva skal til for å krysse av i boksen bak læringsmål som «Ha god kunnskap om epidemiologi, etiologi, patofysiologi, utredning og behandling av alle typer spinale traumer, herunder de ulike typene frakturer i cervical, thorakal og lumbal columna med de mest brukte klassifikasjonssystemene samt skader på medulla og nerverøtter og klassifiseringen av disse»? Eller hva vil det si at man har «kunnskap om arvelig kreft og kjenne indikasjon for genetisk utredning».

Når er egentlig kunnskap nok kunnskap?

Læringsmålene er som sagt forskriftsfestet. Læringsaktivitetene, det vil si hva man må gjøre for å oppnå et læringsmål, ble som sagt ikke forskriftsfestet. Ikke engang prosedyrelistene eller operasjonslistene eller nasjonale kurs har fått «varig» vern. Helse- og omsorgsdepartementet og helsedirektoratet ville ikke hindre lokale tilpassinger og lot seg ikke bøye av mot protester fra et samlet fagmedisinsk miljø.

Så tilbake til den gyldne muligheten som nå har åpnet seg for å harmonisere kravene for å få krysse av i boksen bak et læringsmål mellom ulike helseforetak.

I disse dager har enkeltleger og grupper av leger ved alle landets avdelinger blitt delegert oppgaven å nedfelle læringsaktiviteter i et enormt Excel-ark som skal danne grunnlaget for appen som LIS-legene etter hvert skal krysse ut læringsmål i. Leger ved hver enkelt avdeling sitter altså og finner opp kruttet på nytt og på nytt. Hvis karkirurgene i Tromsø kan snakke med karkirurgene i Oslo som allerede har snakket med karkirurgene Stavanger osv, kan man forsøke å få en slags uoffisiell nasjonal standard for hva som skal til for å få godkjent.

Å få utnyttet denne gyldne muligheten krever at noen påtar seg ansvaret med å holde i trådene innen hvert fagområde, men det er fullt mulig. Snakk sammen og bli enig om hvor lista skal ligge. Få prosedyrelistene som spesialitetskomiteene har utformet inn i excel-rutene. Hvor skal prosedyrene gjøres? Hvilke kurs skal man ha deltatt på? Hvilke forelesninger skal gjennomføre? Hvor mange internundervisninger om temaet skal LIS-legen ha holdt selv? Hva bør en ha lest og hva ligger det i begrepet «høyspesialisert avdeling»?

Hvis mange nok fagmiljøer rundt omkring blir enig nå, blir det vanskeligere for enkeltforetak eller helseregioner å gå mot strømmen og jenke på kravene. På denne måten kan fagmiljøene nå ta fagene tilbake og være med å forhindre at vi får Helse-Nord kardiologer og Helse-Vest kardiologer, Helse Sør-Øst ortopeder og Helse-Midt ortopeder, eller til og med Østfoldradiologer og Vestfoldradiologer.

Dette er ikke tiden for lite konstruktiv skuling mot nord eller sør eller øst eller vest. Det er nå det må skje! Fagmiljøer – foren eder!