Evidensbasert undervisning av legestudenter

Jeg er lege, stipendiat og har undervist medisinstudenter i hudsykdommer på fjerde studieår ved NTNU i Trondheim siden 2011. Jeg får stort sett gode tilbakemeldinger fra studentene om at jeg gjør en grei jobb som underviser og har en oppfatning av meg selv som en god rollemodell.

Jeg har selv hatt mange gode opplevelser med lærere og vurderingsformer i eget utdanningsløp og har prøvd å ta med meg tips og triks underveis som jeg har inkludert i egen undervisning. Jeg har for eksempel laget Youtube-sammendrag av forelesningen og aktivt brukt bilder/historiefortelling for å formidle et budskap på en engasjerende og studentaktiviserende måte.

Jeg har vel også mer eller mindre bevisst valgt å tenke at det å ha klinisk bakgrunn gir meg det verktøyet jeg trenger for å kunne utøve min undervisningsjobb på en god måte. Å formidle et klart budskap til studenter kan vel ikke være så mye vanskeligere enn å formidle til pasienter?

Men hvordan vet jeg at det jeg praktiserer overfor studentene faktisk bidrar til at de blir gode leger? Hvordan kan jeg vite at min oppfatning av hva som er nyttige tilbakemeldinger til studentene faktisk bidrar til et godt læringsutbytte? Hvordan kan jeg sikre at skåringsskjemaet jeg lager til eksamen bidrar til at vi slipper igjennom eller stryker de rette studentene? Hvordan kan jeg best vurdere studentenes progresjon når det kommer til profesjonalitet? Hvordan kan vi som underviser medisinstudentene best vurdere studentenes holdninger og i beste fall «egnethet»?

Svaret er enkelt: Jeg vet ikke! 

I oktober 2017 deltok jeg på London International Advanced Assessment Course i regi av Health Professional Assessment Consultancy. Her møtte jeg noen av verdens fremste eksperter på medisinsk utdanning, med professor Katharine Boursicot i spissen, og forsto at jeg bør være varsom med å anta noe som helst om kvaliteten på egen undervisning.

Jeg ble introdusert til forskningsfeltet medisinsk utdanning og forsto endelig at dette er en vitenskapelig disiplin på linje med mange andre forskningsområder. Evidensbasert medisinsk utdanning praktiseres nå over hele verden både for medisinstudenter og for leger i spesialistutdanning.

Internasjonalt er det stor spredning i hva som tilbys av vurderingsformer innen de ulike medisinske studieprogrammene, men budskapet fra ekspertene var klart og tydelig: Det finnes ikke én enkelt metode for vurdering eller testing som er den beste. På samme måte som antall pixler er avgjørende for å fremskaffe et skarpt digitalt bilde av for eksempel «Mona Lisa», er multiple og varierte «assessment items» viktig for å kunne gi et så godt bilde av medisinstudentenes ferdigheter som mulig. 

«Gullstandarden» er at man må etablere et helhetlig program som i sum er egnet til å fremme læring, og som dekker ulike sider ved kompetansen legestudenter må utvikle. I tillegg må underviserne læres opp i å undervise på en god måte og utnytte potensialet i de ulike vurderingsverktøyene.

Vi kan for eksempel lage balanserte flervalgsoppgaver som omhandler etiske dilemma knyttet til pasient autonomi, pasientsikkerhet, håndtering av uprofesjonell oppførsel av kollega samt kunnskapshåndtering i praksis.

I tillegg må undervisernes prestasjon vurderes på annen måte enn kun basert på studentenes egne kåringer og «ryktebørsen». En tilnærming kan være å etablere en elektronisk portefølje bestående av kontinuerlige tilbakemeldinger/vurderinger fra studenter og kollegaer, kurs samt egne refleksjoner. 

Et annet poeng som gikk igjen i flere av foredragene var behovet for tett oppfølging av studentenes profesjonalitetsutvikling over tid og da gjerne i form av rutinemessig og hyppig narrative tilbakemeldinger og vurdering for læring (formativ vurdering). Det ble fremhevet at dette er minst like viktig som vurdering av læring (summative) vurderingsformer (som ofte sier lite om hvordan studentene skal lære mer).

Generelt sitter jeg igjen med en klar formening om at medisinstudenter trenger mer formativ tilbakemelding i løpet av studiet og at dette bør være en overkommelig oppgave å imøtese fra fakultetets side. Beretningene fra professor Van der Vleuten ved Universitetet i Maastricht om villighet til å omprioritere undervisningsressurser for å ivareta studentenes profesjonalitetsutvikling fra studiets start til slutt gjennom gode mentorordninger er besnærende.

Vel vitende om at eget fakultet har en plan for utvikling av vurderingsprogrammet vårt, har jeg et sterkt håp om at programmet vil være i stadig utvikling basert på evidensbasert kunnskap. Vurderingsprogrammet må i størst mulig grad sikre en rettferdig, transparent og robust evaluering i oppfostringen av fremtidens leger, og dermed sikkerheten for studentenes fremtidige pasienter. 

Nyttige lenker for andre som er interessert i forskning og utvikling innen medisinsk utdanning:

http://www.hpac.sg/

https://she.mumc.maastrichtuniversity.nl/

https://www.faimer.org/

https://www.mededportal.org

https://amee.org/home

Twitter: Følg med på hashtaggen #MedEd