Ny spesialiststruktur: Et kick off uten take off

Leger i spesialisering i allmennpraksis og på norske sykehus skal gjennom den nye spesialitetsstrukturen få en bedre utdanning. Hvordan dette skal skje, og med hvilke midler, har det vært stor uenighet om.

Det var kanskje for å vekke litt entusiasme at Norsk Sykehus- og helsetjenesteforskning innkalte til et såkalt «kick-off» for hele reformen. Forelesere fra hele landet var hentet inn og det manglet ikke på entusiastiske ord om hvor flott og bra fremtiden kom til å bli.

Forsamlingen responderte nølende på vage visjoner og få konkrete løsninger. For som en ukjent tilhører sa på vei ut av lokalet: «Tror mange reiser hjem med flere ubesvarte spørsmål enn da de kom. Resultatet kommer til å bli lokale løsninger og store regionale ulikheter.» 

Helsedirektoratet skal ha den endelige myndighet, men har følt seg presset fra ulike hold. Helseforetakene som skal drifte utdannelsen har vært opptatt av at kravene for å bli ferdig spesialist ikke skal være for strenge og detaljerte. Legene har derimot vært opptatt av at kvaliteten på spesialistene våre skal opprettholdes – selv om man skal bli ferdig på kortere tid enn før. 

I 2015 besluttet Helsedirektoratet å legge ned spesialitetskomiteene til Legeforeningen. Disse har vært faglige vakthunder som har jobbet mot sykehus for å sikre kvaliteten på utdannelsen. Legeforeningen jobbet hardt for å få beholde komiteene, og lykkes i fjor med det.

Spesialistkomiteenes rolle ble forskriftsfestet og nå har hver komité på dugnad laget nye læringsmål for sin spesialitet. Disse målene skal nå fastsettes fortløpende av Helsedirektoratet for det er på tide at ting faller plass.

Det første kullet med LIS-1 – det som skal tilsvare turnustjenesten – begynte allerede i september. Læringsmålene der er ikke helt klare. Noen revisjoner gjenstår, men Helsedirektoratet har lovet levering innen neste kull kommer i mars.

Ikke alt var like diffust. Det mest konkrete kom fra Danmark der mye av inspirasjonen til ny spesialitetsstruktur er hentet fra. Bente Malling som har jobbet som leder for såkalte utdannelsesansvarlige overleger (UAO) i Århus, fortalte om fordelene og ulempene ved den danske modellen. Og det var nettopp håndteringen av UAO-stillingen hun trakk frem som spesielt viktig. Danskene har gitt UAO-ene myndighet innad i egen avdeling.

UAO har noe å si vedrørende driften i avdelingen og skal lyttes til av avdelingsleder når det faglige blir kompromittert. Det blir også avsatt tid til å følge opp LIS-ene på avdelingen etter behov. Dette har gjort disse stillingene populære. Det er foreløpig ikke lagt opp til lignende myndighet i den norske modellen.

Medisinsk avdelingsleder Einar Huseby fra Vestre Viken var en av dagens fremtidsoptimister. Han understreket viktigheten av at mester-svenn-prinsippet ble videreført. Han fremhevet også at supervisjon i pasientens nærvær er avgjørende for å bli en god spesialist. Han var derfor opptatt av at læringsaktiviteter måtte legges inn i supervisjonen. Da ville man få gjort mye på kort tid.

Problemet med Husebys visjon er, som han selv viste, at supervisjon tar tid, og overlegene skal fortsatt gjøre det de er satt til å gjøre. Det betyr at øvrig jobb må utsettes til senere eller at andre må ta jobben. 

Når det skal bli mer av denne type undervisning uten at det tilføres midler, går ikke regnestykket opp. «Øker du et lite tall, får du fortsatt et lite tall», hevdet Huseby. Men spesialiseringen skal bli flere år kortere og enhver økning må derfor kompenseres på et vis.  

Et smutthull det gjentatte ganger ble henvist til i Bergen, var fordypningsdagene som LIS-ene har. Huseby ønsket å utnytte fordypningstiden smartere – dvs som arbeidsgiver ville. Forslag til «smarte» tiltak var feks e-læringskurs. 

LIS1 er foreløpig ikke er tilbudt fordypningsdager fordi Spekter mener at dette ikke kan tolkes fra avtalen. Fordypning er dessuten en tariffavtalt rettighet som gjør at LIS-ene selv bestemmer innholdet. Problemet stopper heller ikke der. Som min sidemann sa det: «Den fordypningstiden blir jo brukt av mine kolleger til DIPS-ing fordi man ikke får lov til å skrive overtid.» Dermed er smutthullet egentlig allerede tettet. Heller ikke her går regnestykket opp. 

Hva er det som er igjen av muligheter, da? Jo, fritiden til fremtidens LIS-er. Lege Jeanne Mette Goderstad fra Arendal var en av de mange som nettopp kom inn på hva spesialistkandidatene kan gjøre hjemme. «Man kan øve på operasjoner ved hjelp av VR-bilder - enten i fordypningstiden eller hjemme», sa hun. Det er vel ingen som tror at fremtidens arbeidsgiver kommer til å innvilge hjemmekontor for at man skal trene med VR-briller – en såkalt VR-dag kanskje? Vel, det er lov til å håpe.

Det er et stort problem at ny spesialitetsstruktur for leger fortsatt er underfinansiert. Man skal bli bedre leger på kortere tid uten at det tilføres midler til sykehusene. Samtidig står læringsmålene i fare for å bli utvannet rett og slett fordi man ikke kan sikre at målene blir likt vurdert fra avdeling til avdeling. For når kan man egentlig si at en LIS har lært seg å appendektomere? 

«Det beste må ikke bli det godes fiende», var en av de tingene kollega Goderstad sa fra podiet, og det ble senere også gjentatt av andre. Vi må ikke vente på det nyeste utstyret før vi setter i gang med å undervise. Nei, men så langt er det ikke utstyret som virker å være utfordringen. Det er heller at de som sitter ved roret ikke har oversikt over LIS-enes tariffavtalte rettigheter og arbeidshverdag i dag.

Lederen for det tverregionale samarbeidet, Elisabeth Arntzen, trakk fram felles kompetansemoduler som avgjørende for at man som LIS skal få tak i det som ligger i en relasjon mellom lege og pasient. Men å skrive et essay om forbedringstiltak ved egen avdeling kan aldri veie opp for relevant praksis og prosedyrelæring.

-Vi fikk ingen ressurser, sa Danmarks representant, Bente Malling, da hun fikk spørsmål om hvordan de forholdt seg til finansiering av ny struktur. Men, fremholdt hun, det betydde at hun og kollegene hadde lært seg å bli flinkere til å be om midler når man trengte noe. Man måtte for eksempel bli god på å lage overbevisende søknader til administrasjonen. Uten å spørre, fikk man ingenting. Pengesøknader er etter all sannsynlighet noe man bare kan sette i gang med å lære seg her hjemme i Norge og.