Er legemannen utrydningstruet?

Om tre uker skal Legeforeningens landsstyre diskutere hvorvidt foreningen skal jobbe for å kvotere menn inn på medisinstudiet. Andelen menn av alle som studerer medisin i Norge er nå nede på 30 %. Hvordan det ligger an blant utenlandsstudentene foreligger det ikke tall på, men av den halvparten som er medlem i Norsk medisinstudentforening (Nmf), er forholdstallet omtrent det samme. 

I følge Legeforeningens legestatistikk har andelen menn i Yngre legers forening (Ylf) krympet fra 50 % i 2004 til 38 % i år. I Overlegeforeningen (Of) og Allmennlegeforeningen (Af) er manneandelen nå hhv 62 % og 58 %. Gjennomsnittsalderen for yrkesaktive kvinnelige leger er 42 år, mens den for menn er 47 år.

Det er ikke bare ved medisinstudiet at herreandelen skrumper. Blant samtlige som tar høyere utdanning i Norge i dag finner du bare 40 % menn. 

Tall fra Samordnet opptak, som tidligere er presentert av Dagens Næringsliv, viser at kjønnsfordelingen blant dem som har medisinstudiet som førstevalg tilsvarer kjønnsfordelingen i studentmassen. Det ser altså ikke ut til at menn som søker medisinstudiet taper på målstreken for kvinner med høyere karaktersnitt. Dagens mannlige søkere søker seg rett og slett ikke til medisin i like stor grad som før.

Til sivilingeniørutdanningene er kjønnsfordelingen blant søkermassen snudd på hodet. Her er 70 % menn. Til informasjonsteknologiske studier er andelen mannlige søkere nesten 80 %. 

Det er en allmenn oppfatning at kjønnsbalanse på arbeidsplassen er til det beste for alle parter. Likevel er Norge et av landene med mest uttalt kjønnsdeling av arbeidslivet. I følge Likestillingsombudet jobber bare 30 % av nordmenn i bransjer med relativ kjønnsbalanse definert 40/60 den ene eller andre veien (2006 tall).

Så hva har det å si at kvinnelige leger om få år vil være i flertall i Helse-Norge? Menn har vært i flertall frem til nå, uten at mange har stilt spørsmålstegn rundt det. Hva vet vi om fremtidig bemanning av lokalsykehus hvis kvinneandelen blir betydelig? Hva vil skje med lønna og med rekruttering til de mest mannsdominerte spesialitetene? 

I 2014 hadde 40 % av leger under 35 år en partner som også var lege. Blant de mannlige legene gjaldt dette halvparten. Tiden der legen hadde en hjemmeværende eller deltidsarbeidende partner er definitivt historie. 

Med små sykehus og små vaktlag med bare en håndfull leger, er det lett å se for seg at det kan by på utfordringer å få hverdagen til å gå i hop hvis både mor og far er leger. Basert på partnertallene der kvinner i større grad enn menn gifter seg med noen som ikke skal gå vakt, og med litt kreativ fortolkning, kan det derfor se ut som en fordel for småsykehusene med økende kvinneandel. Men så spørs det da, om partneren, ofte med tilsvarende lang utdanning, er flyttbar ut av de aller største byene. Og om kvinnelige leger i det hele tatt er interessert i å jobbe i distriktene.   

Kvinnelige leger i Spekterområdet tjente 90 % av det deres mannlige kolleger tjente i 2017. Sammen med ingeniørene (unntatt bioingeniørene) er dette den klart største kjønnsforskjellen i lønn blant personer i samme yrkesgruppe i sykehusene. 

Det er flere mulige årsaker til dette lønnsgapet mellom leger, men siden gjennomsnittsalderen blant hhv yrkesaktive kvinner og menn kun skiller fem år er det lite sannsynlig av tittel og alder alene kan forklare det hele. 

Lønnsgapet basert på kjønn er et kjent fenomen også i andre land som Storbritannia og USA. Det kan ikke feies under teppet at det har vært luftet bekymring rundt fremtidig lønnsutvikling hvis kvinneandelen blir for stor. 

Selv om det er like mange yrkesaktive kvinnelige- som mannlige leger i dag, er kvinneandelen i en rekke spesialiteter fortsatt lav. Thoraxkirurgi (lavest med 6 %), ortopedisk kirurgi, nevrokirurgi, karkirurgi, barnekirurgi, urologi, generell kirurgi og kardiologi har for eksempel alle en kvinneandel på 22 % eller lavere. 

I dag jobber det flere kvinner enn menn som lege i spesialisering (LIS) i 33 av 45 spesialiteter, men av fagene som nevnes over er det bare nevrokirurgi som har en overvekt av kvinnelige LIS-leger. Ortopedisk kirurgi og thoraxkirurgi ligger fortsatt med en kvinneandel på rundt 30 %. 

Denne vedvarende kjønnsubalansen kan ikke forklares med tunge vakter, høy grad av uforutsett øyeblikkelig hjelp, tempo eller balanse mellom arbeid og familieliv. Andelen kvinner blant LIS i gynekologi og obstetrikk og i anestesiologi, som begge er av de absolutt mest vakttunge fagene og der tidspresset kan være størst, er hhv 80 % og 50 %. 

Når det gjelder rekruttering til de i dag mest mannsdominerte spesialitetene, er nok kultur et viktigere tema enn kjønnsbalansen, og neppe et argument for å kvotere inn flere menn på medisinstudiet.

Hvis man kvoterer inn menn på medisinstudiet vil man utvilsomt få flere mannlige medisinstudenter og dermed opprettholde kjønnsbalansen blant leger i helsevesenet. Men ved å kvotere vil man også hoppe bukk over årsaken til at legeyrket ikke lenger oppfattes som attraktivt for faglig ressurssterke unge menn på tross av at yrket fortsatt troner på statustoppen.

Så hvorfor vil ikke like mange menn som før lenger bli leger? Er det arbeidsbetingelser som lønn, arbeidstid og fleksibilitet som bikker vektskåla? Har det rett og slett allerede blitt så mange kvinnelige leger at det skremmer bort menn som kanskje aller helst vil jobbe med menn?

Hvis man blir enig i at det er ønskelig og viktig med en kjønnsbalanse i legeyrket, så er den enkleste løsningen å hoppe bukk over problemet som åpenbart er der og lage egne kvoter for menn. Eller kanskje Legeforeningen, universitetene, sykehusene, fastlegekontorene og kommunehelsetjenesten rett og slett burde få hodet ut av sanden og først spørre gutta om hva som skal til for at de på nytt vil velge medisin foran teknologi.