En legedatters bekjennelser

Enkelte ettermiddager i måneden er det alltid en tom stol rundt middagsbordet. Hver gang vi skal dekke på til middagen spør vi pappa om vi skal sette fire eller fem tallerkener på bordet.

Mange kvelder, nesten så lenge jeg kan huske, har jeg hørt mamma komme hjem midt på natten. Morgenene etter ble alltid jeg og søsknene mine bedt om å gå stille forbi soverommet og ikke leke høylytt med dukkene våre i stua som vi som vanligvis gjorde.  Siden mamma er lege har det blitt til en vanlig greie. Vi har blitt godt vant til at mamma ikke alltid er hjemme fordi hun er på jobb. 

Etter hva jeg har fått med meg kan dagen til mamma beskrives som dette: Stå opp - kjøre til jobb – jobbe - komme hjem - si hei - slappe av - spise middag - sove. Jeg kan ikke si at jeg alltid har syntes det er greit. I hverdagen får vi ikke mye «kvalitetstid» siden hun mange ganger er for sliten til å gjøre så mye når hun kommer hjem fra jobb.

Jeg har ofte tenkt at hun ikke har brydd seg særlig om å være med oss, men jeg vet at det er feil. Jeg vet at mamma jobber utrolig hardt i veldig mange timer i uka. Jeg vet at grunnen til at mamma ikke orker å gjøre noe med oss, er ikke at hun ikke vil, men rett og slett fordi hun er sliten. 

En gang i tredje klasse kom mamma til skolen og holdt et foredrag om kroppen for meg og resten av trinnet. Jeg husker at stetoskopet til mamma ble sendt rundt i salen så alle kunne høre på hjertet sitt. Jeg ble så fascinert av det foredraget.

Jeg var også med henne på jobb en gang for mange år siden. Jeg husker at hun fjernet føflekken til en dame mens jeg var assistenten hennes. Det likte jeg veldig godt. Jeg husker at jeg hentet et glass med væske til mamma og følte at jeg virkelig hjalp damen. Jeg så for meg at det var sånn mamma jobbet. Jeg så for meg at mamma brukte jobbdagen sin på å gå rundt og høre på forskjellige mennesker sine hjerter, fjerne føflekker og spørre om alt sto bra til. Etter noen år forsto jeg at dette er en veldig liten del av jobben til mamma. 

Jeg hører ofte mamma snakke til pappa om de negative sidene ved jobben. Det jeg får med meg fra samtalene og de ulike tekstene mamma har skrevet, er sjeldent positivt. Jeg har et inntrykk av at jobben som lege er slitsom og dårlig, men jeg vet at det ikke er sant. Jeg vet at det er mange fine og gode sider ved det å være lege. Jeg har bare ikke fått vite så mye om dem enda.

Enkelte ganger har jeg spurt meg selv om hvorfor mamma ikke bare slutter å jobbe som lege. Jeg tror grunnen til at mamma fortsetter som lege er at det er så utrolig mange fine ting med jobben som jeg ikke tenker så mye på. 

Jeg tenker ikke lenger over at mamma går på jobb og spør pasientene hvordan det står til og lytter på hjertet deres. Jeg tenker nesten aldri på hvordan det må føles å kunne komme hjem etter jobb og legge seg ned på sofaen med god samvittighet fordi man har spart et menneske for mye smerte.

Jeg respekterer mamma for jobben hun gjør og jeg skjønner egentlig godt hvorfor hun fortsetter å jobbe som lege.

En ting jeg vet helt sikkert er at jeg ikke vil jobbe like mye som mamma. Jeg vet at jeg ikke har lyst til å komme hjem klokka seks fra jobb og ikke orke å gjøre noe annet enn å være hjemme. Jeg vet at jeg ikke vil stå på en operasjonsstue klokka tre på natta og sy sammen et menneske mens jeg så vidt klarer å holde meg våken. Jeg har lyst til å bli med barna mine på kino en lørdag ettermiddag i stedet for være hjemme og sove siden jeg måtte jobbe hele natten og nesten ikke fikk søvn.

Selv om det sikkert er mange fine sider med jobben til mamma, tror jeg ikke at jeg har spesielt lyst til å bli lege. Jeg har lyst til å jobbe med noe som gjør meg lykkelig, ikke noe som gjør at jeg ikke har krefter til å gjøre noe annet enn å jobbe.