En ambulerings­­bestemmelse til besvær - Arbeidsrettens dom av 11. april 2023

Under de første forhandlingene med NAVO (red.anm. nå Spekter) i 2002 hadde Legeforeningen mange viktige krav. Be­hovet for forutsigbarhet om hvor ­legene skulle jobbe i den nye helse­foretaksorganiseringen var ett av dem, herunder behovet for frivillighet, forutsigbarhet og forsvarlighet knyttet til å ha flere tjenestesteder.

Kravet om at legen skulle vite hvor hen hadde arbeidsplassen sin, ble ivare­tatt gjennom ambuleringsbestemmelsen, som definerte tjeneste utenfor avtalt tjenestested som ambulerende tjeneste (1). Den enkelte lege skulle delta i ambulerende tjeneste på frivillig grunnlag, og kun i ekstraordinære tilfeller kunne arbeidsgiver ensidig pålegge legen slik tjeneste, og da for begrensede perioder.

Den første overenskomsten mellom Legeforeningen og daværende NAVO ble opprettet i 2002, i forbindelse med at eierskapet til kommunale og fylkeskommunale sykehus ble overført til staten. Sykehusene ble organisert i helseforetak (HF) som igjen var organisert i regionale helseforetak (RHF).

I 2002 gikk de fleste legene fra å være ansatt ved ett sykehus, til å bli ansatt i et helseforetak som besto av flere sykehus. Disse sykehusene kunne være spredt over et stort geografisk område. Størrelsen på helseforetakene har etter 2002 endret seg, ved at stadig flere sykehus innlemmes i det enkelte helseforetak og at antallet helseforetak er redusert.

Mens det i 2002 var 45 helseforetak på landsbasis, er det tilsvarende antallet nå 22. Som arbeidsgiver i et stort helseforetak med mange driftssteder, kan ønsket og presset om å disponere ­legeressursene fleksibelt på tvers av sykehusene sette ambulerings­bestemmelsen under press.

Ambuleringsbestemmelsens anvend­elsesområde hviler på definisjonen av tjenestested. Derfor er det viktig å definere tjenestested entydig i arbeidsavtaler. Legeforeningens tolking av bestemmelsen har helt fra 2002 vært at hele helseforetaket ikke kan angis som tjenestested der hvor helsefore­taket er spredt på mer enn ett geografisk tjenestested, men at det skal defineres et konkret sted der legen skal møte opp for å utøve sin tjenesteplikt (en arbeidsplass). Og videre at det som avtales ikke senere ensidig kan endres av arbeidsgiver.

Bestemmelsen har derimot ikke blitt tolket som hinder for at det kan avtales mer en ett tjenestested i arbeidskontrakten. Legeforeningen har ment at dersom arbeidskontrakten definerer flere tjenestesteder hvor det er forventet at legen skal jobbe, vil frivilligheten og forutsigbarheten knyttet til å ha flere tjenestesteder være ivaretatt ved inngåelsen av arbeidsavtalen.

Legeforeningen mener at vi var ­enige med NAVO om denne forståelsen av bestemmelsen i 2002, og at partenes opptreden og dialog i etterkant viser det.

Noe av bakgrunnen for å regulere ambulerende tjeneste i den sentrale delen av overenskomsten, var å unngå at arbeidsgiver benytter den ubalansen som er mellom partene på tidspunktet for avtaleinngåelsen, til å utvide sin styringsrett gjennom en generelt ut­formet avtale om tjenestested.

Etter at ambuleringsbestemmelsen ble avtalt erfarte Legeforeningen at noen helseforetak ikke forholdt seg til det vi oppfattet som felles forståelse av bestemmelsen, men definerte tjenestestedet på en vid måte i arbeidsavtalen. I enkelte arbeidsavtaler ble hele helseforetaket angitt som tjenestested, eller det ble tatt forbehold om at arbeids­tedet kunne endres dersom det var behov for det.

Dette var bakgrunnen for at Legeforeningen både i 2008 og i 2010 ­fremmet krav i overenskomstforhandlingene med Spekter om at geografisk tjenestested skulle fremgå av den ­enkelte leges arbeidsavtale. Lege­foreningen fikk ikke gjennomslag for dette kravet.

Spekter på sin side var ikke fornøyd med den manglende fleksibiliteten som fulgte med ambuleringsbestemmelsen. Både under tarifforhandlingene 2008 og i 2010 krevde de endringer i bestemmelsen. Arbeidsgiverforeningen ville blant annet fjerne vilkåret om at det skulle være frivillig for den enkelte lege å ambulere, i tillegg til at de ville at overenskomsten skulle legge til rette for ambulering på tvers av helsefore­takene. Partene ble heller ikke enige om disse endringene i bestemmelsen.

Innholdet i ambuleringsbestemmelsen har fra 2002 blitt endret kun ved en presisering av formålet med bestemmelsen og en regulering av selve ambuleringsavtalene. I 2008 ble det tatt inn en presisering om at det er tjeneste i helseforetaket utenfor avtalt tjenestested som regnes som ambulerende tjenestested.

Til tross for at en del leger har ­arbeidsavtaler med vid angivelse av tjenestested, inngås det avtaler om frivillig ambulering lokalt. Legeforen­ingen sentralt har ikke grunnlag for å si at leger pålegges å jobbe andre steder i helseforetaket enn de vanligvis gjør (2). I de tilfellene der det har vært tilløp til uenigheter, har partene funnet løsninger.

I forbindelse med implementering av faste stillinger for leger i spesialisering (LIS) i 2014 – 2015, lagde helseforetak­ene nye standard arbeidsavtaler. De la opp til en todelt avtale – en del som regulerte spesialiseringsløpet, og en del for perioden etter at legen hadde fått sin spesialitet. Flere helseforetak ønsket en fleksibilitet i hvor de ferdige spesialistene skulle jobbe, og definerte arbeidsstedet i den andre delen av avtalen svært vidt.

Legeforeningen reagerte på angivelsen av arbeidssted i disse standardavtalene, og mente at det var i strid med ambuler­ingsbestemmelsen.

I dialogen med Spekter om dette, kom Spekter med en klargjørende og grundig redegjørelse skriftlig, hvor de blant annet uttalte at det er Spekters syn at arbeidsavtalen bør definere de konkrete tjenestestedene hvor det er sannsynlig at arbeidstakeren faktisk forventes å skulle arbeidet i stillingen som legespesialist.

Legeforeningen var tilfreds med denne avklaringen, informerte de ­tillitsvalgte og ga i det videre råd i samsvar med dette.

Akershus Universitetssykehus HF ble gradvis større. I 2011 ble Ski sykehus (3) en del av Ahus, i 2019 overtok de Kongsvinger sykehus (4) og i 2021 ble deler av LHL sykehuset på Garder­moen innlemmet i helseforetaket. ­Allerede før helseforetaket besto av flere sykehus, hadde mange av legene Akershus Universitetssykehus HF angitt som tjenestested i arbeidsav­talen sin. Dette var bakgrunnen for at de lokale partene i 2018 ble enige om at for disse legene skulle Nordbyhagen anses som deres tjenestested.

Til tross for enigheten, mente arbeidsgiver at de kunne pålegge legene som jobbet på Nordbyhagen å jobbe på Gardermoen i tillegg. Hverken de lokale eller sentrale parter klarte å bli enige i denne tvisten, og saken ble brakt inn for Arbeidsretten for endelig av­gjørelse.

Uenigheten mellom Legeforeningen og Spekter/ Ahus om forståelsen av hva som menes med avtalt tjenestested i ambuleringsbestemmelsen ble behandlet av Arbeidsretten (5) 7. – 9. mars i år.

Legeforeningen argumenterte i ­retten for at ambuleringsbestemmelsen må forstås slik at det skal avtales ett eller flere konkrete tjenestesteder i arbeidsavtalen og at dette senere ikke kan endres ensidig av arbeidsgiver.

I tillegg mente vi at Ahus var bundet av den lokale protokollen om Nordbyhagen som arbeidssted, som gjorde at arbeid ellers i helseforetaket er ­ambulerende tjeneste.

Spekter hevdet at overenskomsten ikke begrenser hva som kan avtales som tjenestested, men at partene står fritt til å avtale dette i arbeidsavtalen. Det som er avtalt, kan deretter endres gjennom en dynamisk tolkning av arbeidsavtalen, i tråd med rettspraksis (6). Ahus på sin side mente at enigheten i protokollen var begrenset til over­takelsen av Kongsvinger sykehus.

Da partene møttes i Arbeidsretten var det altså ikke mye igjen av den enigheten Legeforeningen oppfattet av vi hadde om ambuleringsbestemmelsen 2002, og senere med det vi oppfattet som Spekters avklaring i 2015.

Den 11. april avsa Arbeidsretten dom i saken (7). Et flertall av dommerne ga legene med Ahus Universitetssykehus HF som arbeidssted i arbeidskontrakten medhold i at arbeidsgiver ikke kunne pålegge dem å jobbe andre steder i helseforetaket. Dersom arbeidsgiver vil at de i tillegg skulle jobbe andre steder i helseforetaket, må dette baseres på frivillighet. Det at Arbeidsretten tolket den lokale protokollen på samme måte som de tillitsvalgte, er en seier for det viktige arbeidet som gjøres lokalt.

Arbeidsretten ga derimot ikke Legeforeningen medhold i den generelle tolkningen av ambuleringsbestemmelsen, om at det skal avtales ett eller flere konkrete arbeidssteder ved ansettelse, at ikke hele helseforetaket kan angis som arbeidssted eller at dette senere ikke kan endres.

Men dommerne kommer allikevel med uttalelser som tilsier at det ikke er fritt frem for arbeids­giver. De skriver at (8) skillet mellom ­ordinær tjeneste og ambulerende tjeneste tilsier at tjenestestedet må presiseres. Overenskomsten sier likevel ikke noe om hvordan denne presiseringen skal komme til uttrykk i avtalen.

Arbeidsretten skriver videre at ­overenskomsten ikke oppstiller noen klare skranker for tolkningen. Men så skriver de det at tariffavtalen skiller mellom avtalt tjenestested og ambuler­ende tjeneste er momenter som er relevante når arbeidsavtalen skal tolkes. Det samme gjelder hensynet til frivillighet, forutberegnelighet og forsvarlighet som ligger til grunn for § 2.2 (ambuler­ingsbestemmelsen).

Arbeidsretten mener altså at tjeneste­stedet skal presiseres, uten at de sier hvordan, og at tolkningen av hva som er bestemt må gjøres i lys av formålet med bestemmelsen, som igjen tilsier enn snevrere endringsadgang enn om ambuleringsbestemmelsen ikke var avtalt.

Dommen gir altså ikke noe klart svar på forståelsen av overenskomsten del A2 § 2.2. Det er behov for at Legeforen­ingen og Spekter går i dialog om dette, for i fellesskap å prøve å klargjøre hvordan bestemmelsen skal praktiseres i lys av Arbeidsrettens dom.

De praktiske rådene til tillitsvalgte og medlemmer er å være bevisste på formuleringer om tjenestested i arbeidskontraktene, og forsøke å forhandle inn en presisering av tjenestestedet i standardavtaler og i individuelle arbeidsavtaler.

Målet er å sikre hensynet til frivillighet, forutberegnelighet og forsvarlighet som ligger til grunn for ambuleringsbestemmelsen.

Først publisert i Overlegen 2/2023. Republisert etter avtale.