Dr Marie Louise Sunde spanderer

Ved siden av jobben ved Kirurgisk avdeling på Ahus, leder Marie Louise Sunde organisasjonen Hun spanderer. Målet for organisasjonen er å engasjere unge kvinner og menn til å jobbe sammen mot diskriminering og ellers fremme likestilling både globalt og lokalt. 

I Hun spanderer har arbeidet primært rettet seg mot næringslivet. Sunde forteller om et næringsliv der de blir møtt med en genuin vilje til endring og at de får mye positive tilbakemeldinger på veien. I helsevesenet opplever hun at situasjonen er annerledes.

3600 kvinnelige leger i Norge skrev under oppropet mot seksuell trakassering i helsevesenet. Sunde ble ikke overrasket av omfanget.

-Det har nok satt seg en kultur flere steder med en enorm maktubalanse på grunn av en faglig avhengighet som er større i medisinen enn andre steder. Vi er helt avhengige av de over oss i systemet, av å kunne spørre om hjelp. Får man ikke hjelp kan konsekvensen være at det går utover andre mennesker. Når man er helt avhengig av hjelpen man får fra de over seg, blir det mye vanskeligere å si ifra. Hun påpeker at mester-svenn-relasjonen har en rekke gode kvaliteter som man bør bevare.

Sunde fremhever at diskriminering og seksuell trakassering i mange miljøer har blitt ansett som et ikke-problem. -Så når noen prøver å si ifra eller lufte problemet, så blir de møtt med holdningen om at dette ikke er noe man har tenkt å gjøre noe med, eller anser som så veldig alvorlig.

I kjølvannet av #metoo kunne man høre en svært tydelig Sunde i debatt om mannsdominans og ukultur på operasjonsstua i NRKs Ekko.

I programmet beskrev Sunde en sjargong på kirurgiske avdelinger med seksualiserte kommentarer og krasse meldinger som dagligdags. Hun understreker at kommentarene ikke nødvendigvis er vondt ment fra avsender, men at mange av for eksempel overlegene ikke er spesielt bevisst på den maktubalansen som er der.

Hva skjer hvis man sier ifra?

-Undersøkelser har vist at mange som sier fra opplever at saken ikke blir tatt alvorlig. At det ofte banaliseres, og at man ser enkeltsakene fremfor strukturen. Ofte i from av kommentarer der man beskyldes for å ikke tåle en spøk, eller at dette er kanskje ikke stedet for deg. Det er et problem at så mye av dette pakkes inn i humor, og gjøres på den måten at det gir lite rom for å faktisk kunne si ifra. Humoren flytter grensene hele veien. Operasjoner er fysiske og man er mye tett på hverandre, men det er det ikke det som er problemet. Problemet er heller en kultur hvor alle tilsynelatende synes det er greit, og som normaliserer situasjoner og kommentarer som andre steder ville vært uhørte. Dette går ikke bare på seksuell trakassering, men også på generelt kvinnenedlatende holdninger.    

Sunde forteller at det ikke bare er blant leger denne type oppførsel aksepteres.

-Vi ser det samme innenfor en del finansmiljøer, i en del retninger i forvaret og blant advokater. En sterk mannskultur som har en seksualisert humor på bekostning av kvinner, det støter nok bort mange kvinner fra å jobbe slike steder.  Man vet også at jo mer en bransje eller kultur er dominert av en majoritet, jo mindre sannsynlig er det at minoriteten velger seg inn her, i dette tilfellet kvinner. Videre bedømmer vi folk ubevisst etter stereotypier, altså vi ilegger eller fratar mennesker egenskaper basert på kjønn. Vi vet fra forskning at mannen i en del tilfeller er «gullstandarden»; vi har en større tendens til å tro at menn egner seg bedre til en del ting. Menn foretrekker menn og kvinner foretrekker menn, forskning viser at ingen er kjønnsblinde. Dette blir særlig utslagsgivende i mannsdominerte miljøer, hvor kvinner ofte opplever å bli undervurdert og overprøvd – av kollegaer, sykepleiere og pasienter.  Det er vel også grunnen til at disse kulturene overlever, for eksempel innenfor kirurgien, der mange ville sagt at holdningene er antikvariske.

Hun har ikke bare bemerket seg på Ekko. I Dagsnytt 18 satte hun Spekters direktør, Anne Kari Bratten på plass med tall og sold kunnskap om hvorfor de som jobber deltid ikke gjør det fordi de ønsker å shoppe på CCvest, men mye grunnet manglende tilbud om fulltidsstillinger.

Legen er klar på at helseforetakene har kommet kort i arbeidet mot seksuell trakassering sammenlignet med i det private næringslivet. 

-Verden på sykehus er nok mer lukket, og enkeltpersoner har stått og står veldig sterkt, og har veldig mye makt. I tillegg er det særlig mye asymmetri nedover. Som LIS er man veldig avhengig av de oppover i systemet, de påvirker jobbhverdagen i stor grad, for eksempel hvilke prosedyrer man får tilgang til som kirurg.

Sunde har en formening om at fokuset på drift kan gå på bekostning av fokus på kultur og ukultur. Hun mener lederstilen også gjør det vanskelig å si ifra om kritikkverdige forhold.

-Generelt i helsevesenet er det også en annen type lederstil. Den er kjennetegnet blant annet av mer fryktbasert ledelse enn det er i næringslivet. Man henger litt igjen på det. Og så er det veldig mange ledernivåer i helsevesenet.

For å få til endringer må man først innse at det er et problem. Sunde mener at selv om man har kommet kortere i helsevesenet, så ser man også her en slags bevegelse som i resten av samfunnet. Men i tillegg til å innse at det er et problem mener hun at man frem til nå har feildiagnostisert problemet.

-For eksempel ved spørsmålet om hvorfor det er så få kvinnelige kirurger, så har man falt ned på forklaringene om at kvinnene ikke vil, at det er for mye «liv og død» eller for vakttungt. Men det er mange spesialiteter med høyt stressnivå og tung vaktbelastning hvor det er veldig mange kvinner. Det er jo ikke derfor at det er få kvinnelige kirurger! Man må anerkjenne at kulturen i kirurgi er som den er, og at den kanskje har vært mer kvinnefiendtlig enn i andre spesialiteter. Før man innser det får man ikke til endring. Også tror jeg man må ta innover seg hva slags lederstil det er på sykehusene og at dette påvirker de som jobber der.

USAs daværende FN-ambassadør Madeleine Albright uttalte «There's a special place in hell for women not helping other women», påminner Sunde. Dessuten viser forskning at vi forventer mer av kvinner enn av menn.

-Vi forventer mer lojalitet og større moralsk ansvar fra kvinner, og det litt urettferdig. Mange kvinner som nå er overleger i kirurgi har måttet ta en veldig kamp for å bli kirurger, og har gjennom dette tråkket opp stien for kvinner som følger etter. Det er tøft.  Så forventer vi i tillegg at de skal ta kampen med å hjelpe kvinner under seg, og det synes jeg at man skal! Men samtidig skal man ikke forvente mer av kvinnene enn av mennene på samme nivå. Mennene har også et ansvar i hjelpe kvinnelige kollegaer, og på mange måter er det også lettere for dem fordi de ikke har måtte ta den personlige kampen i tillegg. Man trenger forbilder på begge sider, og det ser vi også på de mennene som kommer opp og frem. De har jo også forbilder og noen som hjelper dem opp og frem, og dette blir kanskje særlig viktig i prosedyrerelaterte spesialiteter.

Da Hun spanderer hadde sin første kampanje i 2015 om ubevisst diskriminering, stereotypier og summen og enkeltepisoder, var det mange som mente at likestilling knapt var noe man måtte forholde seg til.

-I 2017 var situasjonen en helt annen, hevder Sunde. -Folks forståelse av problemet var mye større, opplevelsen av at dette er noe som haster, og ikke løser seg av seg selv i tillegg til et globalt engasjement og #metoo tyder på at vi er på vei i viktig retning.  Så er det viktig å huske på at dette handler om mer enn seksuell trakassering. Kanskje enda viktigere, er de ubevisste holdningene og stereotypiene som fremdeles hemmer kvinner.

-Samtidig er ikke #metoo løsningen på et problem, men en eksponering av det. Neste skritt er å finne en løsning, og det mye vanskeligere.