Det vesle sjukehuset som glømte å føre overtid

De var så fæle til å glømme. Og da glømte de de merkeligste ting, alle på en gang. En gang så glømte de å bygge sjukehuset stort nok, slik at det ikke var plass nok til garderober og kontorer, og pasientene måtte dele seng. En annen gang glømte de å tilrettelegge for ammefri. Lederen hadde ikke selv hatt ammefri, og noen andre eldre kolleger hadde visst ikke hatt ammefri de heller, så da glømte de liksågodt hele plikten.

Men så var det en dag at lederen så en sjukemelding for en ung lege i innboksen - vedkommende måtte sjukemeldes for å få tid til amming. En HR-rådgiver kom tilfeldigvis forbi, snublet, og ut av lommen trillet en brosjyre om arbeidsmiljøloven, som landet på tastaturet til lederen. I den stod det noe om ammefri og at det var viktig for barnet, dermed kom de på at det var lurt å ordne med det.

En annen gang glømte de å lage et hyggelig arbeidsmiljø. Én etter én sluttet folk å jobbe der, og ingen forstod hvorfor, og ingen søkte på vikariatstillingene som ble lyst ut heller – selv om det egentlig var faste stillinger. De måtte forfremme de ferskeste legene til overleger, og ansette studenter til å undersøke pasientene i akuttmottaket.

Men verst var den gangen de glømte å føre overtid. Alle løp rundt og hadde det fryktelig travelt fordi de var for få på jobb, og fordi de måtte bruke tid på å finne garderobeskap og ikke minst en plass til å gjøre jobben.

En ung lege gikk en dag og lette etter en faksmaskin for å sende en viktig henvisning til sjukehuset i hovedstaden. Først lette ho etter sekretærer, men de var sagt opp for å spare penger. Det var begynte å bli sent på dagen, og mørkt ute. Ho kom da forbi en kollega som stod i telefonen, og ho ville spørre om han hadde sett en faksmaskin. Det hadde han ikke, men han hadde fått streng beskjed om å innfinne seg i en barnehage der barnet hans var, og egentlig skulle vært hentet for en time siden.

- Hvorfor har du ikke hentet barnet ditt, du har vel ikke glømt det? spurte ho kollegaen sin.

- Nei, men jeg må jo få sendt en viktig henvisning først, og finner ingen faksmaskin jeg heller, sa han.

Tilfeldigvis kom en sjukepleier forbi, og ho hadde sett en faksmaskin. Dermed fikk de sendt henvisningene og kom seg hjem tilslutt.

Den unge legen kom sent hjem en kveld. Der stod mannen hennes klar med middagen, og den var ekstra god siden det var lønningsdag den dagen. Legen ble ivrig og sjekket med banken sin. Mannen så over skulderen hennes og utbrøt

- Dette var rart! Du har jo vært så mye på jobb, mye mer enn for et halvt år siden, men du tjener jo akkurat det samme?

- Ja, det er merkelig, svarte ho. Jeg burde kanskje fått betalt for de timene jeg har vært på jobb?

En annen dag gikk en alarm, og den unge legen kom løpende rundt et hjørne og kolliderte med økonomisjefen ved sjukehuset. De ramlet begge over ende, og økonomisjefen forsøkte å plukke opp alle dokumentene som var falt i gulvet. Ett av dem het økonomisk langtidsplan, og var visst veldig viktig.

- Hva står det i den? spurte den unge legen.

- Der står det mange veldig viktige ting, sa økonomisjefen. Blant annet at dere må spare inn 10 % til neste år.

- Hvordan skal vi klare det? spurte legen.

- Ikke vet jeg, sa økonomisjefen, men den største utgiften vår er lønninger, så dere må kanskje si opp noen?

- Uff da, sa legen. Dette kan jo ikke gå bra. Vi jobber jo så mye ekstra hver dag for å få det til å gå rundt.

- Det var rart, det står det ingenting om i mine papirer, sa økonomisjefen.

Den unge legen ble sittende lenge på jobb den kvelden. Ute snødde det tett. Ho var ferdig med alt som hadde med pasientbehandlingen å gjøre, men det var noe ho følte ho hadde glømt, og det plaget henne at ho ikke kom på hva det var. Ho følte på seg at det hadde noe å gjøre med de lange arbeidsdagene, lønningene og ikke minst tallene i økonomirapportene.

- Vi har jo helt glømt å føre overtid! utbrøt ho. Og med det åpna ho det programmet ho en gang hadde fått høre om, og begynte å skrive opp det ho hadde jobba de siste dagene.

Neste morgen gikk den unge legen fra avdeling til avdeling, og minnet alle på hva de hadde glømt. Ho arrangerte også lunsjmøte der ho viste alle hvordan de skulle registrere overtiden. Og de kom fra hele sjukehuset. Både unge og gamle, renholdere, sjukepleiere, fysioterapeuter, kirurger og alle andre som var ansatt. Ja, til og med den gamle ortopeden som aldri viste seg utenfor operasjonsstua kom. Og de satte igang med å skrive opp overtid, alle som en. Noen hadde visst jobba alt for mange timer overtid siste måneden, og noen hadde ikke jobba noe overtid i det hele tatt.

De var så fornøyde alle sammen. Til og med lederne, som endelig kunne bevise forøkonomisjefen og direktøren at de hadde for få folk. Nå fikk folk betalt for jobben de hadde gjort, og økonomisjefens nye beregninger viste at man egentlig trengte flere leger – ikke færre. Bemanningen måtte tilpasses arbeidsmengden og arbeidsmengden måtte tilpasses bemanningen. Plutselig begynte folk å bli ferdige når de skulle, og de rakk både barnehagen og middagen i tide. Til og med humøret til folk ble bedre, og arbeidsmiljøet ble noe helt annet. Pasientene fikk bedre behandling. Aldri mer skulle de glømme å skrive overtid, og den unge legen – ja ho ble enstemmig valgt til ny tillitsvalgt på det vesle sjukehuset oppi åsen.

Og sånn endte den historien.

Har du husket å skrive opp overtiden du har jobbet?