Det bør ikke etableres kiropraktikk-utdannelse i Norge

Med jevne mellomrom løftes diskusjonen om at norske universiteter bør tilby en kiropraktikk-utdannelse. Sist i september da vi kunne lese i Khrono at generalsekretær Hans Otto Engvold i Norsk kiropraktorforening (NKF) var svært fornøyd med at UiB ønsker å tilby dette i «Vestlandslegen». Dette er en debatt som ikke bør forbigås i stillhet av hverken offentligheten eller leger.

En hemsko i ordskiftet er noe professor i biologi Kristian Gundersen satte ord på: «Kiropraktikk er ikke blitt mer vitenskapelig av at den er autorisert, men i Norge har man autorisert seg bort fra debatten.» (1) All den tid myndighetene og offentligheten legger mer og mer vekt på evidensbasert medisin, bør vi likevel kunne ta diskusjonen.

Kiropraktikken som man kjenner den nedkom nærmest på en stentavle til magnetterapeut og legmann Daniel David Palmer (1845-1913) i 1895. Profeten deklamerte at «Ninety-five percent of all diseases are caused by displaced vertebrae, the remainder by luxations of other joints» (2). På forskning.no forsøkte kiropraktor Sondre Langli å oppklare myten om at kiropraktikk er uvitenskapelig og udokumentert:

«Når en leddlåsning oppstår, forstyrres informasjonen og signalene mellom ledd, muskler og hjerne slik at normal bevegelse i leddet ikke er mulig. En kiropraktisk leddkorreksjon strekker disse musklene og leddkapslene som er proppfulle av nervereseptorer på en presis, rask og kontrollert måte, som vil bidra til økt og normalisert bevegelse i ryggen og følgelig bedret kommunikasjonen mellom disse strukturene og hjernen.»

Moderne kiropraktikk baserer seg altså på tre grunnprinsipper (3):

• Det er et funksjonelt forhold mellom ryggrad og helse mediert av nervesystemet.
• Subluksasjoner påvirker helsen negativt.
• Spinal manipulasjon korrigerer subluksasjonen og dermed forbedrer den helsen.

Så vil noen hevde at det ikke dreier seg om subluksasjoner, men låsninger eller dysfunksjon. Det er bare keiserens nye klær. Dersom spinal manipulasjon skal ha noe som helst poeng må det være en "lesjon" å korrigere. Problemet er bare at det ikke finnes evidens for at disse "lesjonene" eksisterer, ei heller for fysiologien 4-7).

Historisk sett har naturligvis skolemedisinen også arbeidet utfra forståelsesmodeller som vi idag anser som smått absurde. Før William Harvey (1578-1657) sin beskrivelse av blodomløpet, mente man at venøst blod ble dannet i leveren hvorpå mest gikk til kroppen og resten til hjertet. Der passerte blod usynlige porer mellom høyre og venstre forkammer. Når dette blandet seg med luft fra lungene i venstre hjertehalvdel, ble det dannet pneuma som gikk ut til kroppen.

Dette høres helt tåpelig ut, men var basal fysiologi frem til Harvey. Nå kan du prøve å se for deg hvordan det ville gått om du la denne fysiologien til grunn for å bygge en hjerte-lunge-maskin. Framskritt er ikke mulig uten hele tiden å forkaste lærdom som viser seg å være feil - kill your darlings. Når hele sykdomsmodellen som ligger til grunn for kiropraktikkens eksistens ikke lar seg bevise, er det på et tidspunkt mer enn rimelig å anta at den simpelthen er feil. Følgelig kan den heller ikke brukes som grunnlag for videre utvikling, og bør skrotes. Slik vi har gjort med både humoral-patologi og gamle tiders blodomløpsteorier.

Dersom behandlingseffekten er frapperende, kan vi kanskje se gjennom fingrene på at forståelsesmodellen er noe inkoherent? La oss se på dokumentasjonen for noen av tilstandene kiropraktikken tar i kur:

• Spedbarnskolikk: Ingen effekt (8).
• Hodepine: Ingen effekt (9).
• Nakkesmerter: Ja, men ikke bedre effekt enn annen behandling (10).
• Akutte korsryggsmerter: Lik effekt som narre-kiropraktikk og konvensjonell behandling. Ei heller effekt som kombinasjon med annen terapi (11,12).
• Kroniske korsryggsmerter: Lik effekt som konvensjonell behandling (trening, NSAIDs o.l.) og narre-kiropraktikk på smerter og funksjon. Ser ut til å gi litt bedre ryggfunksjon helt i akuttfasen (13).
• Menstruasjonssmerter: Ingen effekt (14).

Kanskje vi bare trenger flere studier? Forfatterne bak siste Cochrane-review om korsryggsmerter anser at fremtidige studier trolig er unødvendige. De mener at de nå med rimelig sikkerhet kan anslå effektestimatene («modest average clinical effect at best»). Ikke minst poengteres det at: «SMT (Spinal manipulation therapy) is not currently recommended as a first line treatment for chronic low back pain and its effects are uncertain.» (13).

Vi retter blikket bakover et øyeblikk til den norske offentlige utredningen "Autorisasjon av kiropraktorer" (1985), hvor autorisasjonsspørsmålet ble drøftet. Kritiske utvalgsmedlemmer fremla dokumentasjon på at kiropraktikk ikke kom bedre ut enn behandling hos lege. Dette ble kategorisk avvist av øvrige medlemmer:

"I ingen andre undersøkelser kommer kiropraktikk dårligere ut enn andre behandlingsformer for de samme lidelser. Ingen av de andre behandlingsformene kan vise til lignende. Det er ikke tvil om at kiropraktikk er en såpass verdifull behandlingsform at den bør inkluderes i vårt helsevesen."

Norske offentlige utredninger er kunnskapsinnhentinger før politikerne skal fatte beslutninger. Det hjelper lite hvis de bare blir stående som religiøs kanon.

Alle kroppslige intervensjoner kan gi bivirkninger, også manipulasjon av ryggsøyle og ledd. Heldigvis ser det ut til at alvorlige bivirkninger av kiropraktikk er sjeldne. Det gjør de likevel ikke irrelevante, da konsekvensene av f.eks. vaskulær eller nevrologisk skade kan være invalidiserende og farlige (a. vertebralis-disseksjon, nerveskade, fraktur, skiveherniering). Siden de fleste tilstander folk oppsøker kiropraktor for er selvbegrensende, bør pasienter opplyses om potensiell risiko (15).

Det er betimelig å spørre seg om dette er godt nok for å etablere en 6-årig profesjonsutdannelse finansiert av fellesskapet? I 2019 betalte vi over skattesedlene våre 181.5 millioner kroner til kiropraktisk behandling (16). For å sette tallet i perspektiv, så har sykehuset i Sandnessjøen budsjettert med ~180 millioner kroner i 2021. Helse- og omsorgstjenestene i Norge står ovenfor enorme utfordringer fremover. Det er helt nødvendig å prioritere. For pasientenes skyld, men òg for oss som skal arbeide innenfor budsjettrammene til helsevesenet.

Det er en håpløs situasjon dersom våre folkevalgte først kan autorisere grupper innen alternativ medisin basert på rådende politiske strømninger. Deretter kan de akademisere og legitimere gruppen ved å opprette profesjonsutdannelser. Problemet er bare at de kan lage aldri så flotte studieplaner for kiropraktikk ispedd ex.phil., anatomi, basalfag og forskningskompetanse, uten at spinal manipulasjon blir mere virksomt eller subluksasjoner mere sant. Snarere risikerer vi økt etterspørsel og kostnadsdrivende tilbud.

Det bør ikke etableres en norsk utdanning innen kiropraktikk. Samlet sett mener jeg at dagens kunnskap strengt tatt taler for å tilbakekalle kiropraktorers status som helsepersonell og med det retten til refusjon, til å sykemelde samt å henvise. Vi trenger utvilsomt et godt helsetilbud til pasienter med muskel-skjelett-plager, men kiropraktikk bør ikke være en del av løsningen. Videre debatt bør ta utgangspunkt i kunnskapsoppsummeringene som nå foreligger, og for all del bør anekdotisk bevisførsel unngås. Det er bekymringsfullt dersom politikerne ikke korrigerer tidligere veivalg til tross for kunnskapsoppdateringer.

La oss òg håpe Gundersen ikke har rett i at vi allerede har autorisert oss bort fra debatten.