2037

Hun slapp fra seg et grynt i det grønnrutede skjerfet hun hadde viklet rundt halsen. Iskaldt slaps trengte seg inn mellom sålen og læret der hun var på vei over Cecilienborgbroen. Emma bøyde nakken og så ned på skotuppene som nå lå begravet i bløt snø og forbannet alle de tørre sokkene som lå i kommoden hjemme, og ikke i ryggsekken sammen med dagens arbeidstøy. Hun vurderte i en brøkdel av et sekund å ringe Kristian og be han komme innom med et par, men ristet ideen vekk og inn i skjerfet. Hun visste han allerede hadde hendene fulle med matpakker og skifteklær til ungene, for ikke å snakke om ungene.

Emma hadde kommentert på haugen med skittentøy for en liten time siden og fått et drepende blikk i retur. Selv hadde hun låst seg inn hjemme for knappe sju timer siden og stupt i seng etter et særdeles kort møte med tannbørsten. Hun hadde en form for vakt annenhver dag og hver femte uke jobbet hun fire netter. I takt med at stadig flere banket på døren for øyeblikkelig hjelp på sykehuset hadde det, bare siden Emma var ferdig på legestudiet for 12 år siden, blitt stadig mindre planlagt dagarbeid og tilsvarende mer vakt.

Primærhelsetjenesten kom seg aldri helt igjen etter rekrutteringssvikten for tjue år siden. Fastlegeordningen avviklet seg selv og mange leger hadde tapt store summer de selv hadde investert i den gamle ordningen. Allmennlegene i dag jobbet enten helprivat for selvbetalende kunder eller på oppdrag fra forsikringsselskap, eller som ansatte i regionene.

Både de næringsdrivende legene og de regionalt ansatte hadde langt på vei fraskrevet seg ansvar for uforutsigbar utredning av pasienter med akutt sykdom eller skade. De forholdt seg nå stort sett til planlagt oppfølging og behandling og til brukere av regionale sykehjem. Ble du syk nå om dagen var det bare å troppe opp på sykehusets akuttpoliklinikker og smøre seg med tålmodighet. De bemidlede og de med gode forsikringsordninger gjennom jobben, kunne sette seg beskyttet på en privat sykesentral i stedet.

Emma rynket nesen og så ned på vannet som trakk seg ut og inn av støvletten og tenkte det egentlig var et paradoks at jo flere års erfaring hun opparbeidet seg, jo mindre tid hadde hun til å lære dybden i faget sitt. Et par år til nå, tenkte hun, et par år og så var hun fri til å søke seg jobb på en av privatklinikkene som hadde vokst frem under offentlige overføringer under de borgerlige regjeringene som med korte avbrekk stort sett hadde sittet ved kongens bord siden Emma ble tenåring i 2013.

Tolv år var gått siden eksamen. Alle punktene i Dossier var avkrysset for flere år siden så hun var formelt godkjent spesialist. Ikke at det hadde hatt noen praktisk betydning. På grunn av det økte behovet for vaktgående leger var det nå relativt sett blitt betydelig flere stillinger for underordnede leger i primærsjikt enn overlegestillinger og enda anså de private klinikkene henne som for uerfaren i alt med unntak av elementær øyeblikkelig hjelp.

De private klinikkene hadde mer enn god nok tilgang på leger for å yte grunnleggende helsehjelp, og arbeidsbetingelsene her var ikke så veldig annerledes enn i det offentlige. Det var i den høyspesialiserte helsehjelpen konkurransen om arbeidstakernes gunst var høy. Og det var her de private glatt kompenserte økonomisk for manglende vakttillegg og forlengede arbeidsuker. Lederne i det offentlige hadde nok et oppriktig ønske om å kunne svare på tilbudene for å demme opp for kompetanseflukten, men «innenfor gjeldende rammer» åpnet ikke for det.

Nåløyet for å få godkjenningsstempel av de private forsikringsselskapene til å behandle helprivat finansierte pasienter som ikke ble dekket av den offentlige pasientskadeordningen var trangt. Veldig trangt. Emma foraktet seg selv for å ønske seg bort fra det offentlige sykehuset. Kronisk brannslukking og primærvakter på tolvte året slet på motivasjonen samme hvor godt hun egentlig likte selve legejobben.

Sykepleiernes dagskift startet et kvarter tidligere enn hennes så det var tallrike alternativer mellom ferdigtråkkede spor over broen hvis hun bare hadde fulgt med. Den venstre foten var så våt nå at det var hensiktsløst å forsøke å komme seg tørrskodd over de resterende femti meterne over til akuttmottaket. Hun så opp på de etterhvert tilårskomne bygningene som dannet en slags skyline over elven. For tretti år siden ble de stolt vist frem som materialiseringen av det moderne norske helsevesenet. Om ti år nå var disse bygningene like gamle som den sagnomsuste høyblokka var da den ble revet i 2010.

Emma bremset opp og fylte lungene med rå vinter. Hun knep øynene sammen og bildet av et bulende Gastrosenter kom frem på netthinnen. Sykehusveggene este ut rundt midjen, men like før den uunngåelige eksplosjonen slo hun øyelokkene opp. -Om ikke direkte stolte som de riktig gamle sykehusbyggene, så var de i hvert fall solide nok til å takle høyt innvendig trykk, tenkte Emma.

Pasientrommene ble i sin tid bygget så små at det ikke skulle være mulig med to senger på hvert rom. Pasientens integritet hadde hatt mye å si under utformingen av sykehusene som ble bygget utover på 2000-tallet. Enerom skulle verne om taushetsplikten og smittevernet og pasientene skulle få gråte og gjøre fra seg i fred.

Emma husket ikke helt når det skjedde, men for omtrent ti år siden måtte de første avdelingene på sykehuset sette inn ekstra senger på de små rommene. Ledelsen hadde konkludert med at det tross at var bedre med trang plass, enn ingen plass. Nå var det tilbake til dobbeltrom på hele sykehuset med unntak av en palliativ sengepost. På rommene lå pasientene solidarisk skulder ved skulder og pasientintegriteten var tilbake til der den var før 2009. Hvis vinneren av den innerste sengen skulle kjøres ut av rommet, måtte den andre sengen flyttes ut først.

Gjennom travle morgentimer så korridorene mest ut som sengeavdelingen på Ikea. Dette hadde blitt for mye å takle for vaskerobotene som hadde erstattet de fleste av renholderne for en ti års tid siden, så nå hadde sykehuset sett seg nødt til å avertere etter nye renholdere. Stramme sykehusbudsjett gjorde det vanskelig å konkurrere om arbeidskraften. Emma var kommet over broen nå. Hun skrittet over mot akuttmottaket og passerte en seks-sju ambulanser som allerede hadde stilt seg opp foran inngangen for å avlevere syke og skadde. Hun trampet av seg slapset som satt fast i skoene, rettet ryggen, og gikk inn….

Hun slapp fra seg et grynt i det grønnrutede skjerfet hun hadde viklet rundt halsen. Iskaldt slaps trengte seg inn mellom sålen og læret der hun var på vei over Cecilienborgbroen. Emma bøyde nakken og så ned på skotuppene som nå lå begravet i bløt snø. Hun fikk huske å henge sokkene opp i tørkeskapet i garderoben og trekke på seg et par sykehussokker i stedet. «Sexy» hadde Kristian nikket i retning de formløse, grønne strømpene en kveld hun kom hjem og la føttene i sofaen. Han sto nok med hendene fulle av matpakker og skifteklær til ungene akkurat nå. Hun kjente et stikk av dårlig samvittighet, men rufset luggen og strammet skjerfet.

Emma hadde kommentert på haugen med skittentøy for en liten time siden og fått et drepende blikk i retur. Selv hadde hun låst seg inn hjemme for knappe sju timer siden og stupt i seng etter et særdeles kort møte med tannbørsten. Hun hadde en form for vakt annenhver dag og hver femte uke jobbet hun fire netter. I takt med at stadig flere hadde banket på sykehusdøren for øyeblikkelig hjelp hadde det kommet regelmessige rapporter om økende press på akuttbehandlerne. Dette gjorde at Arbeidstilsynet på et tidspunkt krevde full gjennomgang av aktivitets- og bemanningsplanene rundt om på landets sykehusavdelinger.

Etter at det ble kjent at reelle aktivitetsplaner i realiteten var ikke-eksisterende, og at samtidighetskonflikter var mer regel enn unntak, ble det plutselig vei i vellinga. Det ble en storstilt opprydding i sykehuslegers arbeidsvilkår som resulterte i flere ansatte, flere på vakt og kortere vakter. Det hadde vært en del misnøye blant legene i starten fordi det ble mindre planlagt dagarbeid, men etter at helseministeren gjennom økonomiske incentiver krevde at opplæring i prosedyrer og operasjoner skulle prioriteres også i praksis, stilnet kritikken.

Legevaktsbilen smøg seg lydløst forbi. Primærhelsetjenesten hadde hentet seg fint inn igjen etter rekrutteringssvikten for tjue år siden. Man fikk i stand gode mester-svenn ordninger uten økonomisk risiko for de ferske allmennlegene, listelengdene ble redusert og oppgaver som kunne løses uten medisinsk fagkunnskap på høyt nivå, ble overført til andre samfunnsaktører – eller rett og slett fjernet. Arbeidsbetingelsene gjorde at mer nå ble avklart og behandlet utenfor sykehusene. Fysioterapitjenesten hadde dessuten fått en stor oppgradering og mye av behandlingen av pasienter med kroniske tilstander i flere organsystemer ble nå styrt av fysioterapeutene i digitalt samarbeid med aktuelle legespesialister og fastleger ved behov.

Emma rynket nesen og så ned på vannet som trakk seg ut og inn av støvletten. Da hun begynte på medisinstudiet i 2018 trodde hun egentlig at hun kom til å jobbe i det private helsevesenet etter hvert. Sykehusene var ofte overfulle og enda hadde ikke de store etterkrigskullene rukket å bli mer enn noen og søtti. På første dag av studiet hadde en av talerne referert til sykehusenes utviklingsplaner frem mot 2035 der behovet for 50% flere sykehussenger og 50% økt poliklinisk kapasitet ble tilkjennegjort. Uten økte bevilgninger eller endringer i prioriteringene skulle det bli hardt å lande denne utfordringen.

Men så skjedde det ikke mange hadde sett komme. I løpet av ganske få år smøg det seg inn en bevissthet i befolkningen om at det private forbruket måtte ned hvis man i det hele tatt skulle ha en klode å leve av. Og i takt med at det private forbruket faktisk ble tatt ned, kom også viljen om å bruke mer av ressursene på offentlige tjenester. Landet hadde sammen med mange andre land valgt en ny politisk retning. Ordningen med offentlig finansiering av oppbyggingen av det private helsevesenet ble reversert tidlig i denne prosessen. Fortsatt var det et tilbud om privat helsehjelp, men dette var nå helprivate tjenester, og stort sett av typen det offentlige hadde vurdert som langt på vei unødvendig. En gjennomgang av gjeldende behandingspraksis hadde fått navnet «Strategi Null Bull» og resultatet hadde skapt rabalder av en egen verden. Pasientorganisasjoner og medisinske talspersoner for grupper av pasienter hadde jevnlig demonstrert med fakler og plakater med pasienter foran Stortinget.

Etter en lengre konfliktfylt periode oppnådde man til slutt en enighet mellom folkevalgte og fagmiljøene om hvilke tjenester det offentlige helsevesenet skulle tilby. Selvfølgelig førte dette til at den bemidlede delen av befolkningen hadde tilgang på både flere operasjoner og dyrere medikamenter, men når alternativet var en sannsynlig kollaps av tilbudet om nødvendig helsehjelp til allmennheten fikk man en aksept for dette.

Sykepleiernes dagskift startet et kvarter tidligere enn Emmas så det var tallrike alternativer mellom ferdigtråkkede spor over broen hvis hun bare hadde fulgt med. Den venstre foten var så våt nå at det var hensiktsløst å forsøke å komme seg tørrskodd over de resterende femti meterne over til akuttmottaket. Hun så opp på de etterhvert tilårskomne bygningene som dannet en slags skyline over elven.

For tretti år siden ble de stolt vist frem som materialiseringen av det moderne norske helsevesenet, men etter hvert var det ikke lenger håp om at bygningsmassen var tilstrekkelig skalert for den aldrende befolkningen. Stortingsflertallet sto samlet bak ønsket om fornuftig skalerte offentlige helsetjenester og hele sykehuset fikk derfor to ekstra etasjer. I tillegg hadde man fått økt operasjonskapasiteten for å unngå at pasienter ble liggende flere dager i sykehussengene for å vente på audiens til behandling, og kapasiteten i primærhelsetjenesten var økt slik at ingen lenger måtte ligge å vente på neste seng.

Om ti år nå var disse bygningene like gamle som den sagnomsuste høyblokka var da den ble revet i 2010. Heldigvis hadde vedlikeholdet vært bra etter at ansvaret for investering og vedlikehold av bygg og utstyr ble fjernet fra hvert enkelt sykehus og lagt på et overordnet nivå, så det var ingen som forventet nye sykehusbygninger innen overskuelig fremtid.

Emma var kommet over broen nå. Hun skrittet over mot akuttmottaket og passerte en seks-sju ambulanser som allerede hadde stilt seg opp foran inngangen for å avlevere syke og skadde. Hun trampet av seg slapset som satt fast i skoene, rettet ryggen og gikk inn…..